the silent traveller in war time
april 6, 2010 § Legg igjen en kommentar
Mye heller ligge sånn, i en park, stille, og kikke gjennom glasset i gassmasken, opp, forbi trekronene, på himmelen og skyer som seiler forbi enn være med på krigen. Lesning av De velvillige (Jonathan Littell) gjorde egentlig ikke krig mer begripelig. Så hvis det er greit? Å melde seg ut?
Men glimrende oversatt av Tom Lotherington. De velvillige. Han kan godt oversette alt.
det gjelder å ha glede av ting en ikke forstår
april 1, 2010 § 2 kommentarer

I Frankrike sender en, av en eller annen grunn, fisk til sine venner og bekjente 1.april. Det er det samme som at vi leser krim kanskje. Ingen andre forstår det, men det er sånn. Jeg sender herved en ubegripelig fisk og har glede av det. Det gjelder å ha glede.
At the Window
mars 29, 2010 § 1 kommentar
En serie bilder fra Amerika, blikk inn eller ut gjennom glass. Og andre serier også, Kennedy f.eks, via TV. Fra nettsiden Square Amerika. Er der nesten nå.
doubting thomas
mars 26, 2010 § 8 kommentarer

Litt brutalt kanskje, sånn like før påske, men Tvileren Thomas har jo med saken å gjøre. Han hører vel egentlig til påsketemaet her i kristenheten. Og til informasjon, det skjer circa 900 000 jordskjelv hvert år. Vi er med andre ord i bevegelse. Det skal jo være så bra. (Doubting Thomas, Mark Tansey igjen, til høyere.)
Under, Doris Salcedos verk, Shibolleth, fra en utstilling i Tate Modern der hun fikk brutt opp gulvet i turbinhallen. Shibolleth stiller spørsmål ved de nokså shaky fundamentene den moderne vestlige kulturen er bygget på.
Salcedo peker i særdeleshet på vår lange historie som rasister og kolonialister. Historien om rasisme, sier hun, løper parallellt med historien om det moderne og er dens ufortalte og mørke side.
Shibboleth er et tegn, en frase eller en måte å bruke språket på, en slags test som viser om du tilhører en bestemt sosial gruppe eller klasse, om du er «inne». En Shibboleth blir brukt til å ekskludere de som ikke kjenner kodene.
Ved å bryte opp gulvet i Tate Modern laget Salcedo ett brudd i et av modernitetens ypperste symboler.
Og så et menneske som prøver å få med seg hva som skjer, når neste skjelv kommer, eller om det blir fred.
Og med de varmeste tanker til alle som prøver å få livet til i ruinene etter
rystelsene på andre siden av kloden, for påsken og for all tid framover.
deep in a dream « liv heier
mars 24, 2010 § 4 kommentarer
Liv har fått blogg og som svoren fan og tilhenger sier jeg i fra. Bak lenken ligger Livs post fra i går og et stille minutt med Chet Baker verdt å lytte til. Selv hiver jeg meg om bare noen andre minutter over karakterene mine og vekker dem fra alle drømmer de måtte ha om aldri å bli til virkelighet i en roman. Jeg er nødt til å tvinge dem eller ta meg en jobb i butikk. Finne på noe annet. For sent å gifte seg rikt. Var vel egentlig aldri et alternativ. Og forresten, jeg er rik nok i massevis. deep in a dream « liv heier
Snart kommer hagebloggen som Liv og jeg har sammen, der vi skal diskutere roser og løk som blomstrer om våren og liljer og liljebiller og snegler og dritt og jorden og drivhusene, de som står oppe og de som skal komme. Jeg hekter den på en av dagene for nå er vinteren over.
min uskyldige hund
mars 22, 2010 § 1 kommentar
de elsker hverandre, ingen tvil om det. laika var ferdig med løpetid, men løftet hun ikke på halen likevel? jo, og dermed var det gjort gitt. de har debutert. det var ikke meningen, men det er det jo ofte ikke for noen. det bare skjer. og så står du der med skammen. de hang fast i hverandre en halv time etter at alt var over. men nå er de skjønne igjen. Ute av transen. Min ikke lenger helt uskyldige Bugsy Malone.
franz kafka
mars 21, 2010 § 2 kommentarer
Fra Kafkas dagbok: I was wise, if you like, because I was prepared for death at any moment, but not because I had taken care of everything that was given to me to do, rather because I had done none of it and could not even hope ever to do any of it.
Den døende Franz Kafka fikk ikke lov av sin lege å bruke krefter på å snakke. I stedet skrev han små notater på papirlapper som for eksempel:
Et eller annet sted i dagens avis var det en utmerket liten artikkel om behandling av avskårne blomster, de er så fryktelig tørste, en annen slik avis …
Fremfor alt, ville jeg gjerne passet peoner, de er så skjøre.
Har du et øyeblikk? Hvis du har det, kan du være så snill å spraye peonene?
Og sette syriner i solen.
Elleve år tidligere, i et brev til Felice, hadde Kafka medgitt at han aldri virkelig hadde hatt følelser for blomster.
Helt siden barndommen har det vært tider da jeg var nesten ulykkelig over min utilstrekkelighet når det gjaldt å sette pris på blomster.
Syriner, olje på lerret, Mary Cassat
charlotte salomon
mars 20, 2010 § Legg igjen en kommentar

Hun ble født i 1917 og var av delvis jødisk avstamning. Hun levde i Berlin med sin far, Dr. Albert Salomon og stemoren, som var sangerinne. Charlottes første og store, antagelig eneste, kjærlighet var Alfred Wolfsohn. Han var 22 år eldre enn henne, pianist og stemmepedagog og skrev manuskripter, som Orfeus og Veien til Masken, et verk om den menneskelige stemmen. Alfred Wolfsohn var ofte hjemme hos Salomons, en venn av huset, han tilbrakte mye til med stemoren, underviste henne og spilte når hun sang. De holdt små konserter og Charlotte var sjalu, men Wolfsohn fikk ikke vite hvilke følelser hun næret for ham. Han opplevde henne som sky og innesluttet. Han kunne ikke forstå hva som gjorde at hun plutselig slapp alt og bare sto der og så så alvorlig på ham. Charlotte kalte ham Dr. Klang.
Wolfsohn introduserte Charlotte for ideen om det ubevist kreative. Han oppfordret henne sterkt til å ta sitt talent som bildende kunstner alvorlig og lot henne illustrere noen av sine tekster. Hun siterer ham i en av tegningene i Leben? Oder Theater?: «Det er ikke sangeren som synger, det er sangen som synger seg gjennom ham.»
Charlotte ble tatt opp ved Berlin Kunstakademi og gikk der mellom 1936 og 1938. Da ble hun anmodet om å slutte ettersom hun var jøde. Hun emigrerte med besteforeldrene til Frankrike i 1939. Det tok ikke lang tid før mormoren forsøkte å ta livet av seg. Først da fikk Charlotte vite at moren hadde gjort det samme da hun var liten, hun hadde kastet seg ut av et vindu og døde. For ikke å selv bli gal, og for å få mormoren til å ville leve videre, begynte Charlotte på sitt store verk, hun tegnet og malte sitt eget liv fra før hun ble født til dagen hun levde i. På noen måneder laget hun 1300 gouacher. 800 av dem var livsfortellingen hennes som hun kalte Leben? Oder Theater? Ein Singespiel. Livet? Eller Teater? Et syngespill. Hun malte i rivende fart, brukte elementer fra film og tegneserier og la til musikk. Hun skrev: «Gå ut fra at bildene er laget slik: En person sitter ved havet. Han tegner. En melodi repeterer seg inne i hodet hans. Når han begynner å nynne til den, passer den perfekt til tegningen på papiret. En tekst former seg og han begynner å synge melodien høyt sammen med ordene, om og omigjen inntil tegningen er ferdig.»
Charlotte Salomon ble arrestert i 1943, 26 år gammel, deportert og drept i Auschwitz samme år. Hun fikk overlatt arbeidene sine til en fransk venn før hun dro. Hun sa til ham: «Ta godt vare på dem, de er mitt liv.» C’est tout ma vie.
Charlotte beskrev arbeidet sitt som en måte å overkomme døden på. Hun skrev: «Hun trengte å komme bort fra verden og menneskelivet en stund, ofre alt for å lage seg en verden på ny, ut av avgrunn.»
Charlotte kom fra en familie hjemsøkt av selvmordere, Leben? Oder Theater? begynner med tanten som drukner seg, fortsetter med moren, Franziska, som kaster seg ut av vinduet og slutter med bestemoren som henger seg og dør selv om Charlotte har tegnet av alle krefter for å redde henne. Charlotte var selv depressiv og døden var ikke en løsning på sinnstilstanden hun ikke hadde tenkt gjennom og vurderte.
Charlotte forteller om moren: «Franziska sier: ‘I himmelen er alt mye vakrere enn det er på jorden, og når din mamma er blitt en engel vil hun komme ned igjen og ta med til sitt lille lam, ta med et brev, der hun forteller hvordan himmelen er, hvordan det er der oppe i himmelrommet.’ Franziska var av den litt sentimentale typen. Hun tok ofte med seg barnet og la seg i sengen med henne for å fortelle henne om livet etter døden i de himmelske sfærer, et liv som skulle være rett og slett

strålende og som det virket som om hun lengtet helt fryktelig etter, hun spurte ofte Charlotte om det ikke ville være vidunderlig om hennes mor ble forvandlet til en engel med vinger. Charlotte svarte at hun syntes det ville være fint, men hun spurte om moren kunne være så snill å ikke glemme å fortelle hvordan det var der oppe i brevet hun, som engel, personlig, skulle levere og legge i vinduskarmen til Charlotte.»
Samlingen Leben? Oder Theater? finnes på Jewish Historical Museum i Amsterdam.
Grattis William
mars 19, 2010 § Legg igjen en kommentar


























