Mørke
juli 31, 2013 § 2 kommentarer
Du tror du vet hva mørke er. Det mørkner hver kveld. Solen går ned, eller mer korrekt, jorda dreier seg om sin egen akse igjen, og vi sier det blir mørkt, men det gjør ikke det. Vi tilbringer nettene i byer eller forsteder og vet ikke lenger hvordan en nattehimmel der de fjerneste stjerner kan anes ser ut. Vi ser ikke Melkeveien lenger. Vi har glemt at den finnes, for vi vet ikke hva nattemørke er.
En helt mørk himmel er så mørk at den lyser. Av stjerneskinn. Av måner i ny eller ne. Vi har glemt at vi kan se alt vi behøver å se om natten i lyset fra en fullkommen mørk himmel. Og mer. Mye mer.
Da Galileo levde i Firenze for fire hundre år siden kunne alle se myriadene av stjerner på himmelen, men bare Galileo hadde teleskop. Nå kan ingen lenger se stjernene for kunstig lys, men alle har teleskoper. Menneskene står i vinduene, på takene, på åsene utenfor byene og ser gjennom linsene, opp, men de ser bare de aller største og klareste stjernene og planetene, og bare så vidt. De peker. Der er den, sier de. Og er ikke det en til? sier de.
Så lite er universet blitt i vår opplyste verden.
natt, men ikke som i stummende mørke
januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.
Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.
Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.
Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)
torunlian 