torunlian

I dag går det også temmelig tregt. En side so far, halvannen. Men det gjelder å ikke gi seg. Bare få det ned på papiret. Slenge det ut. Så få jeg i hvert fall noe å stryke i. Når jeg har gjort det kan det hende jeg står igjen med en flik. Selv om det jeg skriver er idiotisk, banalt og kørka og flaut, så handler det om å skaffe seg noe å hugge i. Det kunne vært fint om alt var fint med en gang, alltid. Det kunne vært fint å gjøre noe annet i grunnen. Male, lage et fat, det virker tross alt mer konkret, eller bare måke snø. Kanskje helst det. Lage en vei. Noe målbart og nyttig og umiddelbart. Gå på den. Fram og tilbake. Hmm. Den virker. Den gjør det den skal. Ingen undertekst. Ingen ubevisst tekst. Ingen dobbeltbetydning. Deilig. Jeg gleder meg til våren og hagen og legge meg sliten om kvelden med jord under neglene. Gartner, det kunne vært fint kanskje. Hele tiden. Få betalt for det. Klippe gresset. Drepe snegelene. Flytte stein. Vanne etter at solen går ned.

Men altså, først, for å få råd til alt det, springe rett mot ordene, rett inn i ordenes mørke og se.

Mark Tansey har malt bildet av en som gjør det. Over. Jeg har sett bildene hans i virkeligheten.