Knokkelsommer

august 11, 2019 § Legg igjen en kommentar

er ute i verden. Den har til og med fått mottagelse. En god en. Terning med fem øyne på i Dagbladet. Rart med det, men det gjør en forfatter glad. Og urolig. Samtidig. Det er som i drømmene der du klatrer oppover, høyere, høyere, uten tanke på at du skal ned igjen. Men du skal ned. Et sted der oppe i høyden snur du deg og ser: Du skal ned. Og du fatter ikke hvordan du skal greie det. Du fatter det så lite at hvordan du kom deg opp er et mysterium.

Det er stort sett verre i drømmene enn i virkeligheten. Det du hyperføler i drømme er ikke mer enn mild uro i våkenheten. Er konsentrasjon som krakelerer, er irriterende selvoppmerksomhet, en slags sult, gnagende, men ikke verre enn at du holder ut. Likevel. Uro. Kommer det flere anmeldelser? Kommer de til å være gode? Likegyldige? Slakt? Og hvor er de? Hvor blir de av? Ble det med den ene? Vil ha. Vil ikke ha. Vil synes. Vil ikke. Så stort det var med en femmer fra en anerkjent anmelder. Så lite det er i den store sammenhengen. Om noen uker er seieren glemt, pakket ned med andre seire og nederlag. Og så er du bare det lille mennesket du er igjen. Men stort også. Større egentlig, i hverdagen, i hagen, med spaden, med kaffekoppen i solveggen, jaget inn i et hus med vegger og tak av en regnskur, og før du går til sengs om kvelden, en tur ut med hunden, under himmelen. Der det svever nye, ufortalte fortellinger. Strekke seg etter dem. Håpe å nå noe av betydning. En dag. En annen dag.

Anmeldelsen i Dagbladet.

 

worries

februar 21, 2013 § Legg igjen en kommentar

“When I look back on all these worries, I remember the story of the old man who said on his deathbed that he had had a lot of trouble in his life, most of which had never happened.”

-W. Churchill

til morgenkaffen: bok/kunst kunst/bok

september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar

Aram Saroyan, coffee coffee, New York: 0 to 9 Books, 1967

Dette bare for å peke på en av de mange sidene der ute: 6DECADESBOOKS. Gå og se på den, og derfra går du videre til for eksempel Reality Studio rare book blog eller Letterpress–Brother in Elysium eller UbuWeb og fortsetter via deres lenker hvis du vil og kan. Utover, utover, utover.

Jeg innrømmer, jeg kunne gjort det hele natten, hele dagen, og så videre, vandret omkring på veven og lett, som jeg gjorde før da jeg dro med meg hele kroppen min og bagasje til byene i verden, lette etter noe jeg ikke enda kjente til, noe nytt, et videre, ut eller inn, et halvveis svar på et spørsmål jeg ikke ennå hadde spurt, et glimt av gjenkjenning. Jeg lette helst hos bokhandlerne, de minste, eller i et museum, eller bare i butikkene, særlig hos dem som hadde samlet bare det de likte, de som ignorerte at en skulle leve av forretningen. Og hvis jeg kom tilbake for å finne butikken året etter, eller fire, var den borte, hele gaten var forandret, og jeg kunne ikke kjenne meg igjen, men kunne tro det hele, i utgangspunktet, var en labyrint der alt som fantes stadig flyttet seg omkring for å forvirre meg særdeles. Da var det å gå videre, lete etter andre fragile holdepunkter, men likevel, det vesentlige: nye ting for gjenkjenning.

the book

september 2, 2012 § Legg igjen en kommentar

You have to write the book that wants to be written. And if the book will be too difficult for grown-ups, then you write it for children.

Madeleine L’Engle

blir det mørkt

august 11, 2012 § Legg igjen en kommentar

alt skal gå fint, du er ikke alene, noen går bak deg, noen går foran, noen er hjemme og venter med maten og varmen, du skal ikke fryse, det er noen som ser deg, noen som elsker deg, bryr seg. blir det mørkt er det bare å tenne for lyset. du skal tro det selv om det ikke er sant.

Center for Abandoned Children, Moskow, 1992, Lise Sarfati.

ingen spøk,

april 15, 2012 § Legg igjen en kommentar

… men en plakat trykket, distribuert og hengt opp på egnede steder i midten av femtiårene til påminnelse om at forsiktighet er nødvendig i omgang med visse personer. Utgiveren, Senator Joe Mccarthy, må ha bekostet dette i beste mening. Eller var det bare desperat strategi? På veien mot makt?

Trodde han på at det fantes «one way to right»? Eller visste han at det er med slikt en kan lokke de engstlige, usikre, fattige? Skaffe seg selv en skare av følgere.

Skremmende er det at mange så gjerne vil tro at det finnes en «one way to right» fremdeles. Og, ved å velge den, en slags lykke for enden. Skremmende er at det er så fristende. At det virker så selvsagt og enkelt. Beroligende.

«One way to right» er kun kompatibelt med knebler. Har vært i hvert fall, så langt. Men det hjelper visst ikke for oss å kjenne historien. Så opp, opp, i det minste, alle jordens tvilere. Det får være plakaten for dagen.

(slett ikke først ytret av Joe, men av Victoria, the Queen, det er ikke en gang sikkert at Joe noen sinne sa eller skrev noe slikt … men opp, opp, likevel, for han kunne ha gjort det)

druknet hus

oktober 9, 2011 § Legg igjen en kommentar

John Dickson, Drowning House (sunken)

 

 

Where Am I?

You are currently browsing the dagens category at torunlian.