Knokkelsommer
august 11, 2019 § Legg igjen en kommentar
er ute i verden. Den har til og med fått mottagelse. En god en. Terning med fem øyne på i Dagbladet. Rart med det, men det gjør en forfatter glad. Og urolig. Samtidig. Det er som i drømmene der du klatrer oppover, høyere, høyere, uten tanke på at du skal ned igjen. Men du skal ned. Et sted der oppe i høyden snur du deg og ser: Du skal ned. Og du fatter ikke hvordan du skal greie det. Du fatter det så lite at hvordan du kom deg opp er et mysterium.
Det er stort sett verre i drømmene enn i virkeligheten. Det du hyperføler i drømme er ikke mer enn mild uro i våkenheten. Er konsentrasjon som krakelerer, er irriterende selvoppmerksomhet, en slags sult, gnagende, men ikke verre enn at du holder ut. Likevel. Uro. Kommer det flere anmeldelser? Kommer de til å være gode? Likegyldige? Slakt? Og hvor er de? Hvor blir de av? Ble det med den ene? Vil ha. Vil ikke ha. Vil synes. Vil ikke. Så stort det var med en femmer fra en anerkjent anmelder. Så lite det er i den store sammenhengen. Om noen uker er seieren glemt, pakket ned med andre seire og nederlag. Og så er du bare det lille mennesket du er igjen. Men stort også. Større egentlig, i hverdagen, i hagen, med spaden, med kaffekoppen i solveggen, jaget inn i et hus med vegger og tak av en regnskur, og før du går til sengs om kvelden, en tur ut med hunden, under himmelen. Der det svever nye, ufortalte fortellinger. Strekke seg etter dem. Håpe å nå noe av betydning. En dag. En annen dag.
Anmeldelsen i Dagbladet.
worries
februar 21, 2013 § Legg igjen en kommentar
“When I look back on all these worries, I remember the story of the old man who said on his deathbed that he had had a lot of trouble in his life, most of which had never happened.”
-W. Churchill
til morgenkaffen: bok/kunst kunst/bok
september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar
Aram Saroyan, coffee coffee, New York: 0 to 9 Books, 1967
Dette bare for å peke på en av de mange sidene der ute: 6DECADESBOOKS. Gå og se på den, og derfra går du videre til for eksempel Reality Studio rare book blog eller Letterpress–Brother in Elysium eller UbuWeb og fortsetter via deres lenker hvis du vil og kan. Utover, utover, utover.
Jeg innrømmer, jeg kunne gjort det hele natten, hele dagen, og så videre, vandret omkring på veven og lett, som jeg gjorde før da jeg dro med meg hele kroppen min og bagasje til byene i verden, lette etter noe jeg ikke enda kjente til, noe nytt, et videre, ut eller inn, et halvveis svar på et spørsmål jeg ikke ennå hadde spurt, et glimt av gjenkjenning. Jeg lette helst hos bokhandlerne, de minste, eller i et museum, eller bare i butikkene, særlig hos dem som hadde samlet bare det de likte, de som ignorerte at en skulle leve av forretningen. Og hvis jeg kom tilbake for å finne butikken året etter, eller fire, var den borte, hele gaten var forandret, og jeg kunne ikke kjenne meg igjen, men kunne tro det hele, i utgangspunktet, var en labyrint der alt som fantes stadig flyttet seg omkring for å forvirre meg særdeles. Da var det å gå videre, lete etter andre fragile holdepunkter, men likevel, det vesentlige: nye ting for gjenkjenning.
the book
september 2, 2012 § Legg igjen en kommentar
You have to write the book that wants to be written. And if the book will be too difficult for grown-ups, then you write it for children.
blir det mørkt
august 11, 2012 § Legg igjen en kommentar
alt skal gå fint, du er ikke alene, noen går bak deg, noen går foran, noen er hjemme og venter med maten og varmen, du skal ikke fryse, det er noen som ser deg, noen som elsker deg, bryr seg. blir det mørkt er det bare å tenne for lyset. du skal tro det selv om det ikke er sant.
Center for Abandoned Children, Moskow, 1992, Lise Sarfati.
ingen spøk,
april 15, 2012 § Legg igjen en kommentar
… men en plakat trykket, distribuert og hengt opp på egnede steder i midten av femtiårene til påminnelse om at forsiktighet er nødvendig i omgang med visse personer. Utgiveren, Senator Joe Mccarthy, må ha bekostet dette i beste mening. Eller var det bare desperat strategi? På veien mot makt?
Trodde han på at det fantes «one way to right»? Eller visste han at det er med slikt en kan lokke de engstlige, usikre, fattige? Skaffe seg selv en skare av følgere.
Skremmende er det at mange så gjerne vil tro at det finnes en «one way to right» fremdeles. Og, ved å velge den, en slags lykke for enden. Skremmende er at det er så fristende. At det virker så selvsagt og enkelt. Beroligende.
«One way to right» er kun kompatibelt med knebler. Har vært i hvert fall, så langt. Men det hjelper visst ikke for oss å kjenne historien. Så opp, opp, i det minste, alle jordens tvilere. Det får være plakaten for dagen.
(slett ikke først ytret av Joe, men av Victoria, the Queen, det er ikke en gang sikkert at Joe noen sinne sa eller skrev noe slikt … men opp, opp, likevel, for han kunne ha gjort det)
eplets historie
oktober 6, 2011 § Legg igjen en kommentar
Så dro Steve Jobs av sted. Kanskje så han seg tilbake og tenkte, så mange eplemaskiner, så mange epletelefoner, så himla mange eplebrett som lyser på kloden … Og hva med den biten noen har tatt av frukten? Den som ikke lever lenger får kanskje se om logoen har en dypere mening.
I den første eplelogoen, designet av Ronald Wayne i 1976, henger et lysende eple over Newton og ser ut som det øyeblikkelig skal falle ned og i hodet på ham. Wayne var en av tre grunnleggere, men trakk seg ut. Han hadde ikke råd til å ta økonomiske sjanser på den tiden og åpnet heller en frimerkesjappe som stadig ble ranet. På rammen, omkring Isaac Newton, står det, «Newton … A Mind Forever Voyaging Through Strange Seas of Thought … Alone.»
Waynes logo varte ikke mer en et års tid. Steve Jobs ba designer Rob Janoff å komme opp med noe litt mer moderne.
Biten i Janoffs eple kom først og fremst til for at folk ikke skulle forveksle frukten med en tomat. Og hva angikk alle regnbuens farger, var det Jobs ide. Han mente farger ville «menneskeliggjøre» produktene deres. For Janoff var det greit bare grønnfargen kom på toppen der bladene er.
Regnbue-eplet var Apples logo i 22 år. Da ville Jobs ha et enda mer moderne eple, og vi fikk det monocrome sølv-eplet, Apples logo nå.
Det var fint at du var her Jobs. Den biten ble jo tatt for så lenge siden og var ikke noe du kunne for. Eller er myten om Adam og Eva og Slangen og Eplet egentlig en spådomsfortelling om oss og nå? For oss som driver med myter og arketyper og dikt og forbannet løgn er det alltid noe å lure på.
Cloudcatcher
september 23, 2011 § 2 kommentarer
Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.
ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher
i dag
september 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
En halvtime til før dagen begynner, min dag. Den har vart flere timer for andre. De polske murerne som pusser opp naboenes gård kobler sammen stillaser. De skyver og slipper bolter av jern mot jernbjelker så det sitter og stillaset står sikkert. De heiser opp planker, legger dem ned og går. Tilbake. Heiser opp flere. Det smeller når en av dem slippes ned, så flyttes den, dyttes, jeg kan ikke se det, men hører at det antagelig gjøres med en av de polske verneskoene. Det regner. Men de har presenninger rundt seg og huset. De synger. Det kan ikke være så vondt å være polsk arbeider i Norge når de synger sanger i kor mens de jobber. Eller, jeg vet jo ikke, jeg kan ikke polsk. Jeg vet ikke om det er sanger om at de lengter tilbake og hjem til en kjærest, en kone, et barn eller mange. Jeg vet ikke noe om polske arbeideres hjerter. Annet enn at de ligner på våre. Like bankende, like lette å såre.
torunlian 