torunlian

siste kapittel av catcher in the rye lest av, vet ikke hvem, men lest for deg, ligger under denne lenken. brevet til Mr. Herbert er J.D. Salingers svar på en henvendelse han har fått noen ganger og er trett av. han virker generelt trett vil jeg si. den store trettheten er ikke noe som bare rammer nåtidsmennesket. trodde vi ikke egentlig det? at vi er den aller tretteste generasjonen. vi har vært der, vi har gjort det, vi har sett det, alt sammen. er det noe mer? den store trettheten kan, når den rammer, kjennes ut som den faktisk bare rammer en selv og ingen, ingen andre, den rammer ikke vårt vi en gang, men mitt meg. jeg, i særdeleshet, er den tretteste som har levd. hvorfor er jeg det? (spørsmålet rettes opp og ut i en uttømt evighet og gud forby at det kommer et svar, og hvis, – så ignorer). jeg er så trett at jeg nesten ikke behøver å leve mer.  too bad at jeg er så levende. jeg har lyst å stå opp. jeg har lyst på kaffe. (FYI: det er morgen). har lyst til å skrive. irriterende. en ganske glad forfatter. hvem vil være det? (jeg. bank i bordet. jeg).

“I hope to hell that when I do die somebody has the sense to just dump me in the river or something. Anything except sticking me in a goddam cemetary. People coming and putting a bunch of flowers on your stomach on Sunday, and all that crap. Who wants flowers when you’re dead? Nobody.” 
- The Catcher in the Rye.

Herr Salinger, hvor er du egentlig nå? Are you OK? Are you dancing? Accept my flowers, please.