«I believe in the invisible»
april 23, 2012 § Legg igjen en kommentar
Duane Michals … mer enn gjennomsnittlig opptatt av døden og omkringliggende fenomener.
«I am a reflection photographing other reflections within a reflection. To photograph reality is to photograph nothing» D.M.
natt, men ikke som i stummende mørke
januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.
Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.
Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.
Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)
tenkere
januar 4, 2012 § Legg igjen en kommentar
Inne i hver av oss sitter det, ligger det, en og tenker. Eller står. Rett opp og ned. Går. Videre. Tenkende. (Skulle ikke alltid tro det.)
inside/outside/igjen
april 11, 2011 § 1 kommentar
Untitled Facade by Jim Kazanjian, og jeg vet ikke hva det er, men overgangen mellom inne og ute slutter ikke å fascinere. Denne forviklingen som alltid er i oppløsning. Et ingensteds. Et mellomrom. En glipe, som om det var mulig å, om ikke se eller høre noe gjennom den, så ane, – og kanskje skrive det.
TIME TABLE
november 8, 2010 § Legg igjen en kommentar
… ordet, Time Table, får meg til å falle til ro til tross for at det også spenner tiden ut i det uendelige som jeg ikke forstår et dugg av. Det er ingen begynnelse, det er ingen ende, men det finnes en beroligende orden i det ubegripelige. Sekundene, minuttene, timene, seksti, tolv, tjuefire, og så er vi tilbake igjen der vi har vært så mange ganger og ser begge viserene, den korte og den lange, over og under hverandre, på klokkene, og slik fortsetter det. Slik fortsetter det. Paradoksene er paradoksalt nok de beste nervemedisinene.
Og om du ikke har vært der før, så besøk BibliOdyssey som fant denne beroligende tidtabellen i Mitchell’s new General Atlas.
bundles in the brain
september 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
The sensation of colour cannot be accounted for by the physicist’s objective picture of light-waves. Could the physiologist account for it, if he had fuller knowledge than he has of the processes in the retina and the nervous processes set up by them in the optical nerve bundles and in the brain? I do not think so.
Erwin Schrödinger utlegger videre at den subjektive opplevelsen ikke står i et «en til en» forhold til stimuli. – For eksempel gir lys på en bølgelengde omkring 590 nm en fornemmelse av gult. Eksakt samme fornemmelse oppnås ved å blande rødt lys 760 nm og grønt lys 535 nm. Det er altså ingen sammenheng mellom de numerisk objektive karakteristika disse fargene har og den opplevelse vi har av dem.
– I fargenes verden er ikke en pluss en det samme som to, men syvhundreogseksti pluss femhundereogtrettifem det samme som femhundreognitti.
Spørsmålet om hvorvidt vi sanser likt og forstår hverandre når vi snakker om gult begynner altså ikke med oss, men med gult, altså med ”das ding an sich”. Vi har lenge diskutert, og har vel også, menneskehetlig, kommet til, at det finnes forskjeller i persepsjon, men rystende, vi kan ikke en gang være sikre på, når vi diskuterer gult, om vi diskuterer det samme utgangspunktet.
Det henger med andre ord enda mer komplisert sammen enn jeg så lenge har beroliget meg med: Ting er i orden.
Eller det ble kanskje enklere: Det er ikke slik jeg har gått og ment, meg og mannen og hunden det er noe galt med, men bare «tingen».
(En ting virker fremdeles og heldigvis rimelig sikkert, alt er relativt.)
«hvorfor ikke?»
august 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
Jeg husker ikke når eller hvor jeg leste det. Det var for lenge siden, et kvart århundre omtrent, men jeg har aldri glemt hvordan jeg måtte reise meg og gå omkring i rommet mens jeg leste avsnittet høyt for meg selv igjen, sannheten om «Hvorfor ikke?». Hvem og Hva og Hvor og Hvorfor var ufarlige å høre, ufarlige å bruke, men «Hvorfor ikke?», selvsagt, var Djevelens spørsmål. Det var slik Djevelen spurte. «Hvorfor ikke?» var en utfordring fra helvete. «Hvorfor ikke? Bare én gang» var smiger fra de allerede bortkomne og fortapte. «Kom. Hvorfor ikke? Når du kan?» Jeg syntes jeg merket hvordan Djevelen sto der like ved og lot som han var påkledd. Plystret. Avslørt.
Det sies over alt, til alle tider, dag og særlig natt, det gjentas ikke sjelden flere ganger, som invitasjon, som bønn, formaning, og minner meg hver gang det sies om i hvilken enestående grad jeg syntes at jeg forsto at det var sant. Det var soleklart og åpenbart. Jeg satte meg i stolen og leste avsnittet om «Hvorfor ikke?» enda en gang. Det sank helt ned og møtte mitt, «jeg visste det», som havet mottar regn.Ustanselig.
Jeg har ennå ikke helt forstått. Eller jeg forstår det ikke lenger nå. Hvis stemmene en hører kom fra himmelen så ville «Hvorfor ikke?» hatt en annen klang. Er det ikke på det som sies, men på den som hører det kommer an?
det gjelder å ha glede av ting en ikke forstår
april 1, 2010 § 2 kommentarer
I Frankrike sender en, av en eller annen grunn, fisk til sine venner og bekjente 1.april. Det er det samme som at vi leser krim kanskje. Ingen andre forstår det, men det er sånn. Jeg sender herved en ubegripelig fisk og har glede av det. Det gjelder å ha glede.
torunlian 