torunlian

Alice Andersen er nominert til Brageprisen 2015. Adam den andre i tredje var også det, så vi hvordan det er å ikke få den. Men jeg og Alice er altså foreløpig kandidater, og det suger vi litt på, kanskje sånn hver annen dag. Vi kommer på det, retter oss litt opp i ryggen, kunne kanskje kommet inn i et lite svev hvis vi hadde vært litt frekkere av oss, men så er det over, og ned i virkelighet som krever at vi står med begge beina godt festa under oss så vi ikke sklir, og faller, mens noen kanskje står like ved, og ser det, og ler. Det ville vært forferdelig. Det ville vært en sånn ting som aldri kan glemmes. Hele livet blir fallene liggende der, like under overflaten i det havet som skvalper rundt i hjernen, de hoper seg og flyter opp når du minst trenger å bli minnet på dem, når du fra før av er litt skjelven eller tynn i huden. Sånn omtrent er livet for Alice Andersen og meg. Jeg sier som Alice tenkte det en kveld:

Tenk om det fantes en supertablett, tenker hun. En som fikk orden på universet. En som gjorde det lett å leve for de som synes det er vanskelig. Bare sånn at en av og til kunne tatt en av dem og kanskje turt å spille prinsesse i et skuespill. Eller i det minste en kanin.

Hvis en ikke vinner priser slipper en i alle fall å gå fram og ta imot og kanskje snuble i penskoene på veien, og falle foran alle så de ser oppunder kjolen, og en kommer ikke til å si noe upassende i takketalen hvis en får fram noe overhodet.

Vinne eller ikke vinne, begge deler er en en lykkelig slutt for innadvendte. Alice Andersen ville sagt at det er fordelen med elendigheten.

(Og for ordens skyld, Øyvind Torseter er også nominert, for tegningene i boka, og det har han fortjent.)

§ 1 Responses to jeg nevner det nå, mens vi ennå er en av fire vinnere

• \Tinken\ Hilde K Laurantzon sier:

  desember 4, 2015, kl. 10:34 pm

  Wow ! Gratulerer.

  Hilsen fra La Gomera.

  Love

  Svar