Horacio Devoto’s Portfolio
november 4, 2012 § 2 kommentarer
det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?
jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.
måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.
tre horisonter
september 21, 2012 § Legg igjen en kommentar
ukjent horisont
yuu sakai
elinor scott
den ligger der så stille og fin og krummer seg så vidt. jeg har alltid vært redd for at den skal gå i stykker. ryke. som en snor.
et år
juli 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
Bare et år, men, for mange, et år uten en elsket. Et år uten en det ikke går an å forstå er borte. Et år med minner så levende som den levende selv. Omvendte minner om fødselsdager, høytider, hverdager, en julaften, nyttår, sommer, måltider, kvelder, for noen kanskje alene, uten den ene, den spesielle som ikke måtte gå bort, den ene en helst ville fulgt inn i døden om døren dit hadde åpnet seg opp. Døden. Det endelig mørke og stille.
Endelig, men betenk, i noe uendelig. I noe evig. For endelig finnes ikke der noe finnes. Hvordan skulle noe som finnes kunne forsvinne? Helt? Fortell!
Endelig, aldri og intet er det umulige. Endelig er absurd. Der noe ender vil noe annet alltid begynne. Til underlig evig tid.
dear hosni m.
februar 3, 2011 § Legg igjen en kommentar
(can someone who knows him tell him about his options?)
Satan er syk
februar 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
fra Les Diableries, Frankrike, rundt 1861, er del av en serie på 72 bilder. Skaperne av disse tablåene forble anonyme og det var antagelig best for dem. Les Diableries regnes for å være en nokså ondsinnet satire over Napoleon III. Jeg tenker på Egypt og at alt skal gå bra. Og at ingen helt vet vet hva bra er. Det virker lett for djevler å friskne til igjen. For, for eksempel, når godene rammer en selv er det så godt som ikke mulig å merke at djevelen er i dem. Jeg ønsker at alle i Egypt som demonstrerer tenker, og fortsetter å tenke: hvis et gode rammer meg så er det ikke godt hvis det ikke også rammer en annen. Men da er de kanskje ikke mennesker.
et apropos til gårsdagen
oktober 11, 2010 § 4 kommentarer
Et skuespill som forklarer ufreden på jorden, intet mindre. Hvorfor nøye seg med smått? Skuespillet heter Lengtere.
Hanna, som bodde i Berlin og smuglet bibler til USSR før muren falt, har nettopp tatt livet av seg ved å kaste seg ut foran en trikk, og hun kom ikke, som hun hadde trodd, ettersom hun hadde jobbet hardt for Gud og sånn til siste slutt, til himmelen. Hun kom til noe midt i mellom. Et slags uendelig, og nokså trist, venterom. Der treffer hun Kafka, Eva, Jeanne d’Arc, Mae West, Sara og Kvinnene ved brønnen. Hanna blir nokså forskrekket over ikke å få sin belønning sporenstreks. Ingen gjør det får hun vite, for Gud og Gudinnen er uenige, de krangler om en gammel ting, en voldtekt kan det virke som. Og Gud har bannlyst henne, så nå går hun rundt i gatene og horer. Om dagen sover hun. Og så lenge Gud og hans Gudinne krangler så har vi denne ufreden vi krangler om. Vi er krigen mellom dem. Vi. Stakkars oss. Og vi skjønner ingenting før vi er døde og det er for sent å gjøre noe som helst med saken.
Og så litt mer mot slutten:
EVA: I alle kvinner lengter en Gudinne, og alle menn har Gud i seg langt inne. HERR K: I våre kjærlighetsliv har han og hun tatt pant, og vi elendige, vi skulle vist dem at det er sant, at det går an å gjøre dette annerledes. Vi skulle samlet sødme som bier samler honning, og lært vår Gud i himmelen å vekke opp sin dronning. HANNA: Men vil det si at allting kommer an på oss? HERR K: Det gjorde det. Vi var på jorden for å sloss. For kjærlighet. JEANNE: Og fred. MAE WEST: Av fred min kjære Jeanne, kommer det ingen himmel.
Og for den som ikke visste det, engler snakker engelsk, det er derfor de heter det.
Boka finnes ikke lenger, men hvis noe har lyst å lese hele, så legger jeg den ut på siden en dag jeg får forferdelig god tid.
«hvorfor ikke?»
august 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
Jeg husker ikke når eller hvor jeg leste det. Det var for lenge siden, et kvart århundre omtrent, men jeg har aldri glemt hvordan jeg måtte reise meg og gå omkring i rommet mens jeg leste avsnittet høyt for meg selv igjen, sannheten om «Hvorfor ikke?». Hvem og Hva og Hvor og Hvorfor var ufarlige å høre, ufarlige å bruke, men «Hvorfor ikke?», selvsagt, var Djevelens spørsmål. Det var slik Djevelen spurte. «Hvorfor ikke?» var en utfordring fra helvete. «Hvorfor ikke? Bare én gang» var smiger fra de allerede bortkomne og fortapte. «Kom. Hvorfor ikke? Når du kan?» Jeg syntes jeg merket hvordan Djevelen sto der like ved og lot som han var påkledd. Plystret. Avslørt.
Det sies over alt, til alle tider, dag og særlig natt, det gjentas ikke sjelden flere ganger, som invitasjon, som bønn, formaning, og minner meg hver gang det sies om i hvilken enestående grad jeg syntes at jeg forsto at det var sant. Det var soleklart og åpenbart. Jeg satte meg i stolen og leste avsnittet om «Hvorfor ikke?» enda en gang. Det sank helt ned og møtte mitt, «jeg visste det», som havet mottar regn.Ustanselig.
Jeg har ennå ikke helt forstått. Eller jeg forstår det ikke lenger nå. Hvis stemmene en hører kom fra himmelen så ville «Hvorfor ikke?» hatt en annen klang. Er det ikke på det som sies, men på den som hører det kommer an?
torunlian 