monsterdamer 2
april 3, 2011 § Legg igjen en kommentar
Det var ikke da det begynte, men det var da det fortsatte. En film av spionslaget fra 60-tallet en gang. Den utmerket seg ved å framstille kvinner som lykkes med å spionere på egen hånd i motsetning til de veldreide, brystfagre, ornamentale skapningene en vanligvis så nedlagt av superkjekke spionmenn som ikke tok nei for et nei slik at de ornamentale skulle forstå hva de fremdeles ønsket seg innerst inne.
Den holder visst ikke hele veien. Det dukker opp en mann i slåbrok midtveis. Han viser seg å være den egentlige sjefen og hjernen bak det hele. Men da blir det knapt så interessant i følge min informant She Blogged by Night.
jeg har tenkt på det i natt: konflikt
februar 23, 2010 § 2 kommentarer
Karakteren min sitter i en bil på ferjekaia i Horten (jeg har aldri vært i Horten, men Google har, og dessuten så ligner norske småbyer hverandre til forveksling, alle har et apotek på omtrent samme sted). Hun, karakteren, har nettopp vært på apoteket, sovemedisin og noe beroligende (anes konfliktstoff?). Hun har tatt med seg takeaway kaffe og en muffin fra en kafe (en av de hyggelige som alltid finnes i nærheten nå for tiden, fint det, men øker ikke konfliktnivået). Hun sitter altså i bilen sin (den er nyreparert, en konflikt mindre! pokker, hvorfor lot jeg det skje?) og har i seg varene mens hun ser ut på en tung, grå himmel som går umerkelig over i fjord der ute et veldig diffust sted . (Dårlig vær er sjelden konflikt, i høyden dårlig stemning, symboler er vanskelige greier, sjekk Hemingway fra tags). Hun, karakteren, sitter og sitter. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. (Jeg vet ikke hva hun skal gjøre). Hun vet ikke hva som skjer. Og, God damn it, ikke jeg heller. Jeg har ikke peiling. Skal hun bare dra hjem? Eller hvor skal hun kjøre? Til hvem? Og hvorfor? Konfliktene er diffuse (symboliseres ikke av det diffuse ved himmel og fjord og deres møte i horisonten, men er en svakhet ved plottet, – kanskje). Telefonen ligger i passasjersetet. Den ringer foreløpig ikke. Jeg kan la den ringe. Ja, det vil jeg gjøre. Jeg vil la den ringe. Den ringer. Karakteren tar den. Ingen sier noe. I andre enden er det et menneske, men mennesket sier ikke noe. (Altså, om ikke annet: jeg minner om at konflikt finnes… eller i hvert fall fantes). Hun legger på. (Takk Gud for skjult nummer.) Og det var det liksom?
Nei. Noe må skje. Hun kan ikke bare sitte der lenger. (Jeg trenger åpen konflikt. JEG, forfatteren trenger å se og forstå den. Så kan jeg skjule den etterpå hvis det blir for platt og simpelt. 1. Hvem er hun egentlig i konflikt med? 2. Alle? 3. Og ingen. 4. Han som hun først og fremst var i konflikt med er død. 5. Shit. 6. Can I bring him back? 7. Not alive.) Det var det, igjen. Stille som i graven. Kan hun i et øyeblikk av desperat lengsel etter en å si noe til, bare hva som helst, ringe sin mor som hun ikke liker? Ringe selv om hun virkelig ikke liker henne? Er det sannsynlig handling? Kanskje ikke, men konflikt. (Konflikt? Ja, men ikke så interessant for fortellingen. Litt på siden foreløpig. Og litt tråkig. Egentlig. Jeg innrømmer det.) Jeg lar henne sitte litt til i bilen. Tenke på 9.11. Det var heavy. Definitivt utenfor fortellingen, men skikkelig sverdslag. I verden. (Hvor lenge er det interessant å «tenke» på 9.11? Ikke lenge. Verken hun eller jeg kommer videre av det. Ser konsekvens for karakteren. Se. Der var det over.) Okei, jeg setter meg inn i bilen. JEG. Vi får snakke sammen. Jeg kommer fort gående opp langs siden og åpner døren før hun forstår hva som skjer. Jeg ser henne rett inn i øynene. Jeg foreslår: Fatal flirt? Blood money? Killer? A life in hell? World of hurt? Hun sier: Alt sammen. OK. We are cooking again.
PS. Jeg skal dra og sjekke ut Horten før boka er klar. Eventuelt er klar. Vi får sannelig se på det.
torunlian 