abandoned
desember 31, 2014 § Legg igjen en kommentar
Jeg samler bilder, per 2. januar 2015 har jeg samlet 5537. Jeg samler blant annet på forlatte hus og steder, fabrikker, tannlegekontorer, kafeer, hospitaler der ingen jobber lenger, salonger og trapperom, teatre, kinoer og kirker som ikke har vært besøkt på lange tider, forlatte lekeplasser, gjengrodde fornøyelsesparker, ødelagte biblioteker, sinnssykehus, hele byer ingen flyttet inn i likevel, en overflødig undergrunnsstasjon, et, for lenge siden, etterlatt piano som ikke, romantisk, står og spiller for seg selv, jeg samler utrangerte kommandosentraler, for eksempel i Amerika, fangeløse fengsler, venteværelser og barer, rom som noen lo i, noen gråt i, noen sang, øde korridorer, radiobiler uten strøm, tomme senger, tomme stoler, husker der bare vinden gynger. Spor av mennesker i alt. Du merker dem. De er fremdeles fortellinger i vegger, i strukturer, de er folder i et forheng. De har sittet på en rad og sett et lystspill med en hånd de elsket i sin hånd. De har lest en bok som ligger glemt og ødelagt i et biblioteket et ukjent sted i Russland, en bok som kanskje endret alt. De har kjørt en berg og dalbane som barn. De har spist en is som smakte jordbær. De har bedt en bønn under et bilde av Jesus og et lam. På en vegg, inne i et busskur, har de hugget inn et navn i en den slags evighet de trodde at de visste om. Og dratt. Forlatt forteller historier om alt vi ville, alt vi ønsket oss og drømte opp, forteller om hvordan vi trodde det skulle bli en gang, i framtiden, og hvordan vi aldri tenkte på at det ikke skulle fortsette å være som det var. Forteller om hvordan det ikke slo oss, da, at alt tar slutt, men som ruiner skal bli lest av dem som kommer til å se når alt er over, alt forlatt, forbi. Og på den måten, blir det forlatte, omsider, lukket, eller åpnet, inn i evigheten alt så optimistisk ble bygget med en tanke om på en annerledes måte enn det som var opprinnelige tenkte plan, med ting, med sted, med rom.
The Pines Hotel
Bussholdepalsser i Kazakstan, Christopher Herwig
Loneliness, Petr Ulrych, 2008
Jeg har tenkt på det
desember 31, 2013 § Legg igjen en kommentar
eller det er en tanke som besøker nå og da, som om den er en skikkelse. Jeg er et rom den kan gå inn i. Der stanser tanken hvis jeg er stille nok og merker den. Den lytter også. Den ser seg omkring. Jeg ser, gjennom den, glimt av det jeg oftest overser. Tanken ommøblerer alltid litt, flytter på noe, trekker noe fram fra støv og skygger, skyver noe annet bak en liksom liten, uanselig ting, eller kanskje ikke uanselig, ikke så liten, likevel. Høyst sannsynlig ikke, ettersom denne tanken, som besøker meg, mer og mer jevnlig, ikke forklarer seg med store ord og annet bråk. Det denne tanken, nokså stillferdig, men likevel, hensynsløst, flytter, skyver unna, trekker fram, uten hast, uten leven er et noe annet ståsted, et noe annet syn, på verden, på meg selv: JEG ER DEN ANDRE. Som oftest er jeg det. Jeg er den andre like mange ganger flere som det finnes mennesker på jorda enn jeg er meg selv.
Måtte det vi kanskje ikke vet vi ønsker oss, men trenger, komme til oppfyllelse i det nye året, ikke bare det vi tror vi ønsker oss. Det ønsker jeg for alle, for hvem jeg er den andre.
Mørke
juli 31, 2013 § 2 kommentarer
Du tror du vet hva mørke er. Det mørkner hver kveld. Solen går ned, eller mer korrekt, jorda dreier seg om sin egen akse igjen, og vi sier det blir mørkt, men det gjør ikke det. Vi tilbringer nettene i byer eller forsteder og vet ikke lenger hvordan en nattehimmel der de fjerneste stjerner kan anes ser ut. Vi ser ikke Melkeveien lenger. Vi har glemt at den finnes, for vi vet ikke hva nattemørke er.
En helt mørk himmel er så mørk at den lyser. Av stjerneskinn. Av måner i ny eller ne. Vi har glemt at vi kan se alt vi behøver å se om natten i lyset fra en fullkommen mørk himmel. Og mer. Mye mer.
Da Galileo levde i Firenze for fire hundre år siden kunne alle se myriadene av stjerner på himmelen, men bare Galileo hadde teleskop. Nå kan ingen lenger se stjernene for kunstig lys, men alle har teleskoper. Menneskene står i vinduene, på takene, på åsene utenfor byene og ser gjennom linsene, opp, men de ser bare de aller største og klareste stjernene og planetene, og bare så vidt. De peker. Der er den, sier de. Og er ikke det en til? sier de.
Så lite er universet blitt i vår opplyste verden.
tre horisonter
september 21, 2012 § Legg igjen en kommentar
ukjent horisont
yuu sakai
elinor scott
den ligger der så stille og fin og krummer seg så vidt. jeg har alltid vært redd for at den skal gå i stykker. ryke. som en snor.
kort fortelling om før og nå (eller, vi skal nok få en slutt på det, sammen)
september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar
… a few chosen pages from:
Pages from old schoolbooks that are altered by sanding and scraping away everything except the page number, an illustration, and a few chosen words. Matthew Cusick.
oppmåling
september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar
badet
august 19, 2012 § Legg igjen en kommentar
ingen brennmaneter. i morgen sier meterologene det blir regn og kaldt. det var kanskje sommeren. 
Pierre Eugene Vibert, untiteled (Bather) for Harmonie, 1931
himmelske fenomener
august 12, 2012 § Legg igjen en kommentar
Fra boken, Xiang Yi Fu, Studier av himmelske fenomener, ca. 1580. Illustrasjonen til høyre viser en formørkelse. Det varsler at det skal renne blod, kamper i landet og at Keiseren skal falle. Illustrasjonen til venstre, som viser en hare i månen er derimot et godt varsel. En lysende måne betyr at velstand kommer eller skal vare.
Illustrasjonene er fra Explaining and Ordering The Heavens, World Treasures of the Library of Congress
torunlian 