torunlian

Et vanlig fenomen på disse kanter. Et bulket lerret, fargeløst, ensformig, endeløst og dystert er spent ut under himmelen og slipper, løser, strør og drysser dråper ned mot jorden. Det er sommer her i Norden. Denne himmelens form for kjærlighet til grønske, og grønskens velbehag, tar bare dårlig hensyn til et menneske som ønsker seg en solskinnsdag. Jeg flykter.

Men så sprekker dysterskyene som svar. Lerretet løser seg opp og danser, dunster dovent bort, lover solen, krøller, kruser seg om til en godværssky i himmelstolen. Det er sommer her i Norden. Jeg har løst billett, men skal jeg dra? Blir det regnvær, eller blir det sol i morgen? Da jeg var liten eller pengelens og derfor ikke kunne velge hadde jeg gode svar. Jeg ble. Tok været som det var. Den roen er med tiden byttet inn i kattepining, skal jeg reise eller bli, hva er best?

Nå regner det igjen. Da jeg var liten hadde jeg sydvest.