alle mine døde / dead heroes in wonderland
august 20, 2013 § Legg igjen en kommentar
(first pic from LarryNicosiaPhoto, others unknown)
et år
juli 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
Bare et år, men, for mange, et år uten en elsket. Et år uten en det ikke går an å forstå er borte. Et år med minner så levende som den levende selv. Omvendte minner om fødselsdager, høytider, hverdager, en julaften, nyttår, sommer, måltider, kvelder, for noen kanskje alene, uten den ene, den spesielle som ikke måtte gå bort, den ene en helst ville fulgt inn i døden om døren dit hadde åpnet seg opp. Døden. Det endelig mørke og stille.
Endelig, men betenk, i noe uendelig. I noe evig. For endelig finnes ikke der noe finnes. Hvordan skulle noe som finnes kunne forsvinne? Helt? Fortell!
Endelig, aldri og intet er det umulige. Endelig er absurd. Der noe ender vil noe annet alltid begynne. Til underlig evig tid.
Bøker …
april 29, 2012 § Legg igjen en kommentar
slik de ikke lages lenger. Snart er de borte for alltid, forsvinner. En etter en blir de til støv, eller reddes kan hende i biblioteker de mest standhaftige av oss holder, eller som innhold, – kanskje, i ett-tall og nuller i en uhåndgripelig dimensjon der ingenting lukter av papir eller skinn eller støv. Jeg er glad jeg levde i bok-tiden.
nostalgia
mars 18, 2012 § Legg igjen en kommentar
The Beat Generation, that was a vision that we had, John Clellon Holmes and I, and Allen Ginsberg in an even wilder way, in the late Forties, of a generation of crazy, illuminated hipsters suddenly rising and roaming America, serious, bumming and hitchhiking everywhere, ragged, beatific, beautiful in an ugly graceful new way—a vision gleaned from the way we had heard the word «beat» spoken on street corners on Times Square and in the Village, in other cities in the downtown city night of postwar America—beat, meaning down and out but full of intense conviction. We’d even heard old 1910 Daddy Hipsters of the streets speak the word that way, with a melancholy sneer. It never meant juvenile delinquents, it meant characters of a special spirituality who didn’t gang up but were solitary Bartlebies staring out the dead wall window of our civilization…
skrev Jack Kerouac i «Aftermath: The Philosophy of the Beat Generation»
kjære Svein …
januar 6, 2012 § 1 kommentar
kan du huske løvet om høsten da det falt
og la seg ydmykt om en elsket stamme
kan du huske døden da den høstet oss
det er et større bilde på det samme
– ikke er det skarpt heller, men det er Svein, og han flyr så fint og lett over jorden. fra en av våre siste turer sammen, scouting for Victoria, i lyset mellom svære eiketrær. takk.
tenkere
januar 4, 2012 § Legg igjen en kommentar
Inne i hver av oss sitter det, ligger det, en og tenker. Eller står. Rett opp og ned. Går. Videre. Tenkende. (Skulle ikke alltid tro det.)
forheksede barn / bewitched children
oktober 25, 2011 § 3 kommentarer
by michail gubin
by monika traikov
no name …
november, den grusomste av måneder, nærmer seg for hver oktoberdag tiden legger etter seg som vrakgods eller perler eller noe midt i mellom, skyggedager, dagskimt, alt vi glemmer, for november kommer. november som barn blir borte i, de forledes, lokkes, lures til å miste kropp og ansikt. – om noen eller noe kunne gi våre forheksede barn ny tid, en liten stund, en brøkdel av et kort sekund å kysse dem på pannen i. jeg trøster meg med trærne, de klokeste, de største, deres gripende, nakne grener og himmelen som blir tydelig mellom dem. der gikk det et år til.
inside/outside & outside/inside
oktober 11, 2011 § 2 kommentarer
Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984
Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –
Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:
– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».
– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.
– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.
– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)
( fra Speil )
– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».
Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)
– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.
– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.
Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.
Fra «The Sacrifice».
eplets historie
oktober 6, 2011 § Legg igjen en kommentar
Så dro Steve Jobs av sted. Kanskje så han seg tilbake og tenkte, så mange eplemaskiner, så mange epletelefoner, så himla mange eplebrett som lyser på kloden … Og hva med den biten noen har tatt av frukten? Den som ikke lever lenger får kanskje se om logoen har en dypere mening.
I den første eplelogoen, designet av Ronald Wayne i 1976, henger et lysende eple over Newton og ser ut som det øyeblikkelig skal falle ned og i hodet på ham. Wayne var en av tre grunnleggere, men trakk seg ut. Han hadde ikke råd til å ta økonomiske sjanser på den tiden og åpnet heller en frimerkesjappe som stadig ble ranet. På rammen, omkring Isaac Newton, står det, «Newton … A Mind Forever Voyaging Through Strange Seas of Thought … Alone.»
Waynes logo varte ikke mer en et års tid. Steve Jobs ba designer Rob Janoff å komme opp med noe litt mer moderne.
Biten i Janoffs eple kom først og fremst til for at folk ikke skulle forveksle frukten med en tomat. Og hva angikk alle regnbuens farger, var det Jobs ide. Han mente farger ville «menneskeliggjøre» produktene deres. For Janoff var det greit bare grønnfargen kom på toppen der bladene er.
Regnbue-eplet var Apples logo i 22 år. Da ville Jobs ha et enda mer moderne eple, og vi fikk det monocrome sølv-eplet, Apples logo nå.
Det var fint at du var her Jobs. Den biten ble jo tatt for så lenge siden og var ikke noe du kunne for. Eller er myten om Adam og Eva og Slangen og Eplet egentlig en spådomsfortelling om oss og nå? For oss som driver med myter og arketyper og dikt og forbannet løgn er det alltid noe å lure på.
torunlian 