torunlian

… jeg burde skrevet. Jeg trenger mat og klær også i dette året. Jeg burde skrevet en suksess, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg burde tenkt ut plottet til en best-seller. Det måtte vært en krim. Men jeg greier liksom ikke helt å skaffe fot for det. Jeg er redd for at jeg har mindre lyst å skrive krimroman enn tjene penger, eller, for å være ærlig, jeg tror ikke jeg kan skrive krim en gang. Jeg har ikke talentet. Antagelig. Så å late som om det å skrive eller ikke skrive krim er et valg jeg faktisk tar, utfra en mulighet jeg faktisk har, er så løgnaktig som en badeand som kvekker. Jeg hadde glatt og uten forbehold og ettertanke skrevet en krim, akkurat nå, hvis jeg hadde kunnet. En som alle ville ha med seg i påskefjellet eller på sommerferie. En som alle hadde lest i hvis de fikk sitteplass på T-banen. En som ga meg dobbeltsider i avisene og gratisturer til Amerika fordi de ville oversette marerittet til alle språk i universet. For den skulle være skikkelig forferdelig. En grusom kriminalroman som alle ville elske nettopp fordi den var så fæl. Den skulle inneholde litt incest, litt mer pedofili, en ubedt gjest som alltid kommer nattestid, en mulig varulv som så ut som en bodybuildet mann, en modell og outrerte seksuelle situasjoner mellom dem og en av pavens kardinaler. Helten skulle ikke være detektiv, men en som obduserer lik. Selvfølgelig. En sånn som skjærer dypt og inderlig i det som er igjen av oss, til slutt, når vi er tømt for liv, for der å finne sannheten om sannheten om sannheten. Om hvem som gjorde hva med hvem, men, surprise, surprise, ikke egentlig. Det er litteratur som virker noenlunde kompatibelt med lesernes behov i denne tiden.

Eller jeg skriver seks bind om meg selv, mitt eget elendige og trivielle liv, på en måte som gjør at alle kjenner seg igjen. Jeg henger ut familie og venner, kler helt av meg selv i tillegg, for å rettferdiggjøre jeremiaden, og hvis nødvendig, dør jeg, på mistenkelig vis, ikke inne i avisene et kjedelig sted, men på forsiden, for så, endelig, å få velsignelsen, opplagstallene som vokser inn i himmelen.

Så ligger jeg der da, naken, under et laken hos obdusenten i kriminalromanen jeg kanskje heller burde skrevet, hvis jeg bare hadde kunnet. Der blir det opp til ham å skjære meg i fillebiter og finne ut om jeg døde en naturlig, eller helst en unaturlig død, den gang jeg ennå levde og trengte vann og brød og litegranne vin og ekvipering. Jeg selv ville omsider være befridd for den slags platityder og banaliteter som død eller liv og appetitt og kuldegrader. Jeg ville ligge der og tjene uhorvelig med penger. Til ingen arvinger en gang. Domage.

Kulturfolk er jo nesten utelukkende interessert i penger, sier Kristin Clemet. Ja, fru Clemet, det er normalt å være interessert i penger, også når du ikke har så mye av dem. Det er normalt å få betalt i andre kretser enn kulturens.