to hunder til morgenkaffen
juni 18, 2011 § Legg igjen en kommentar
det ligger to hunder i fotenden av divanen på kontoret. de er av helt forskjellig rase. den ene har masse pels. den andre er nesten naken. den ene er redd for regn og fluer. den andre er ikke redd for noe. den ene vil helst leke med mennesker. den andre vil gjerne leke med andre hunder, kan finne på å stikke langt av gårde for å få det til. men når de beveger seg er de merkverdig like. blikket er likt. uttrykket i øynene er det samme. de løfter hodene og snur seg samtidig etter de samme lydene. hvis det skjer noe utenfor løper de i det samme og sammen til vinduet. når de har funnet ut at det var ikke noe spesiellt kommer de sammen tilbake og legger seg ned for å hvile igjen på nesten det samme sekundet. og når de er sultne venter de på akkurat samme måte. de sitter og ser hvordan maten legges i fatene deres med hodene sine på skakke til samme side. de spiser med samme lyst. og etterpå, når de blir gått på tur med, lukter de på de samme stolpene og pisser ned de samme gresstustene og stenene. jeg lurer på om de ser på menneskene sine på samme måte. jeg synes det kan se sånn ut når de, begge to, ligger der og følger nøye med på hver bevegelse når jeg drikker kaffen min. Det ser sånn ut i de fire øynene. Som om de tenker: merkverdig hvordan det ene mennesket er det andre likt.
Den ene …
… og så den andre …
… hunden.
Photos by Diana Scherer
en kaffe i dag
januar 15, 2011 § 5 kommentarer
Jeg drikker den i dyp takknemlighet. Det har ikke med at det er kaffe å gjøre, men med at jeg er levende og kan drikke den. Jeg finner det underlig, interessant og spesiellt at akkurat jeg lever, akkurat jeg tenker over at jeg gjør det, – akkurat jeg drikker den kaffen akkurat når jeg drikker den. Jeg finner det nesten mystisk. Jeg ble født og møtte et, – hva kan det lignes med? Puslespill? Et mylder av biter. Jeg flytter dem rundt. Himmel og hav og trær, hele skoger, slott og palasser og hytter og hus, hunder og katter og andre dyr og mennesker, mennesker, mennesker, ansikter, hender og bøker, musikk … en tone et sted, ett ord … Jeg leter og prøver og finner én puslespillbit, setter den inn, sammen med en eller to eller kanskje tre andre biter, timer og dager og år, de finner plassen sin inntil en annen og noe trer frem. Et liv. Mitt liv. Herlighet. Under. I morgen, hvis det fremdeles er biter som venter på meg, takker jeg, – vet ikke hvem, – kaller det Gud for enkelhets skyld, og drikker kaffe igjen. Det gjør ingenting for meg at så mange biter ligner. Ligner, men aldri helt. La meg få legge og legge og legge dem.
kaffe
januar 12, 2011 § 2 kommentarer
i Norge. Fra kaffemaskinen. Jeg innrømmer, kaffen i Marrakech smaker ikke helt det samme, smaker rett og slett ikke like godt. Lukter ikke kaffe sånn at du gleder deg lenge. Jeg kan si det uten å støte noen? Uten at det er diskriminerende? Jeg kan si hva jeg vil om kaffe. Jeg føler at det er i orden. Eller? Jeg er ikke sikker. Vi må tenke over alt og være forsiktige. Jeg tømmer olje på vannet med kaffe fra Japan.
linosnitt av tomoko kataoka
coffee in wonderland
august 15, 2010 § Legg igjen en kommentar
Nå, det er morgen, for meg i hvert fall, selv om det er midt på dagen for andre folk, men altså: Nå, når det er min morgen, og jeg drikker kaffe sånn som jeg pleier å gjøre, gikk jeg tilbake til de andre kaffe-innleggene mine for å sjekke dem før jeg lager enda et innlegg om kaffe. Og heldigvis. Heldigvis at jeg gjorde det, for jeg hadde skrevet spesielt med to l’er i et av de innleggene. Og jeg hadde gjort det to ganger til og med. En ting er at det er helt på kanten å bruke ordet spesielt to ganger i en såpass kort tekst, en helt annen ting er å stave det feil begge ganger. Som om jeg var sikker på at det skulle være sånn.
Heter det: Nå, når det er min morgen? Eller: Nå, da det er min morgen? Jeg er ikke sikker på det en gang. Den gang da og hver gang når, men nå’et? Nå! Det er det ingen som sier noe om.
før jeg begynner
mars 11, 2010 § Legg igjen en kommentar
Vekket av hunden. Den er pen, så det er vanskelig å ikke si okei, da til den. Jeg lot den sitte i et par minutter å se på meg, logre med halen, men så måtte jeg gi meg, lukke opp øynene og klø den. Jeg snudde meg rundt og satte føttene på gulvet og sa at vi står opp. Hunden løp lykkelig til døren og satt der og så henholdsvis på meg og på den. Hunder har en akseptabel måte å være insisterende på. Det er noe med halen som går og går. Vanskelig å ikke la seg sjarmere av den. Som om den logrer for deg spesielt. Du tror det. Så gikk vi rundt kvartalet. Hunden har sitt å gjøre, jeg følger etter den og tenker på været. Himmelen. Ikke noe spesielt med den, men… Grå bare, på grensen til tung, men jeg tenker på været likevel og streifer så vidt bort i hva jeg skal gjøre, det jeg skal skrive, men bare så vidt. Så er vi rundt og går inn igjen. Men før jeg begynner kaffe. Med melk …
kaffe
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
hunden er våken. jeg er våken og drikker kaffe. han som måker snø er våken. han hakker på isen. han gir seg ikke. det er bedre enn salt. tross alt. og nå er han uansett ferdig med saken. nå er det stille. ingen grunn til å utsette arbeidet lenger. jo, nå begynner han å skrape. det er minst like ille. jeg tror han koser seg med det. når jeg lager lyder, med gressklipper, for eksempel, i hagen, for eksempel, så skammer jeg meg. jeg liker ikke at jeg bråker. vi er forskjellige der, folk, mener jeg. noen synes det er greit. fint hvis de kunne si i fra til meg, si: det gjør ikke noe. kanskje jeg også kan bli en sånn som synes bråk er helt okei. nå kjører snømåkertypen. han bråker med motoren på bilen. (jeg rister på hodet).
torunlian 