torunlian

er ute i verden. Den har til og med fått mottagelse. En god en. Terning med fem øyne på i Dagbladet. Rart med det, men det gjør en forfatter glad. Og urolig. Samtidig. Det er som i drømmene der du klatrer oppover, høyere, høyere, uten tanke på at du skal ned igjen. Men du skal ned. Et sted der oppe i høyden snur du deg og ser: Du skal ned. Og du fatter ikke hvordan du skal greie det. Du fatter det så lite at hvordan du kom deg opp er et mysterium.

Det er stort sett verre i drømmene enn i virkeligheten. Det du hyperføler i drømme er ikke mer enn mild uro i våkenheten. Er konsentrasjon som krakelerer, er irriterende selvoppmerksomhet, en slags sult, gnagende, men ikke verre enn at du holder ut. Likevel. Uro. Kommer det flere anmeldelser? Kommer de til å være gode? Likegyldige? Slakt? Og hvor er de? Hvor blir de av? Ble det med den ene? Vil ha. Vil ikke ha. Vil synes. Vil ikke. Så stort det var med en femmer fra en anerkjent anmelder. Så lite det er i den store sammenhengen. Om noen uker er seieren glemt, pakket ned med andre seire og nederlag. Og så er du bare det lille mennesket du er igjen. Men stort også. Større egentlig, i hverdagen, i hagen, med spaden, med kaffekoppen i solveggen, jaget inn i et hus med vegger og tak av en regnskur, og før du går til sengs om kvelden, en tur ut med hunden, under himmelen. Der det svever nye, ufortalte fortellinger. Strekke seg etter dem. Håpe å nå noe av betydning. En dag. En annen dag.

Anmeldelsen i Dagbladet.