torunlian

det har vært nokså hett mellom Mac og meg en ukes tid, nettside, facebook, lange turer på webstranden for å lete, etter hva, vet ikke helt, men noe som blinker og skinner, helst gull, noe jeg ikke har sett maken til, noe helt glatt og rundt varmet opp av solen eller noe ubegripelig skylt i land fra et russisk skip. neste uke skal jeg skrive igjen. på romanen som kanskje er banal og hvem vet, hvis den blir gitt ut vil noen kunne komme til å le av den på en gal måte. den er ikke morsom forresten. eller bare veldig langt nede. kanskje. jeg vet ikke helt. det er ironi. men heller ikke den ligger helt oppe i dagen og er umiddelbart tilgjengelig. den befinner seg i større grad i rommet rundt boken enn inni. håper jeg man kan si. det er sjansespill å skrive noe som ikke er åpenbart morsomt. farlig. She decided to deal with abuse by getting the digs in at herself before anybody else could. «I thought, ‘If I put myself down in a more witty way than they can, then they won’t bother to do it,’ you know?» gjøre det selv, før andre gjøre det. gjøre det verst av alle. spille skarpest. i morgen skal jeg uansett ta opp tråden. kanskje i dag allerede . etter kaffen. jeg skal lese meg gjennom de 20 siste sidene jeg skrev før jeg henga meg til Mac’en sist tirsdag. det finnes motstand. tar alltid tid å komme tilbake. inn igjen. hvis jeg kommer inn. du kan aldri vite.