Knokkelsommer

august 11, 2019 § Legg igjen en kommentar

er ute i verden. Den har til og med fått mottagelse. En god en. Terning med fem øyne på i Dagbladet. Rart med det, men det gjør en forfatter glad. Og urolig. Samtidig. Det er som i drømmene der du klatrer oppover, høyere, høyere, uten tanke på at du skal ned igjen. Men du skal ned. Et sted der oppe i høyden snur du deg og ser: Du skal ned. Og du fatter ikke hvordan du skal greie det. Du fatter det så lite at hvordan du kom deg opp er et mysterium.

Det er stort sett verre i drømmene enn i virkeligheten. Det du hyperføler i drømme er ikke mer enn mild uro i våkenheten. Er konsentrasjon som krakelerer, er irriterende selvoppmerksomhet, en slags sult, gnagende, men ikke verre enn at du holder ut. Likevel. Uro. Kommer det flere anmeldelser? Kommer de til å være gode? Likegyldige? Slakt? Og hvor er de? Hvor blir de av? Ble det med den ene? Vil ha. Vil ikke ha. Vil synes. Vil ikke. Så stort det var med en femmer fra en anerkjent anmelder. Så lite det er i den store sammenhengen. Om noen uker er seieren glemt, pakket ned med andre seire og nederlag. Og så er du bare det lille mennesket du er igjen. Men stort også. Større egentlig, i hverdagen, i hagen, med spaden, med kaffekoppen i solveggen, jaget inn i et hus med vegger og tak av en regnskur, og før du går til sengs om kvelden, en tur ut med hunden, under himmelen. Der det svever nye, ufortalte fortellinger. Strekke seg etter dem. Håpe å nå noe av betydning. En dag. En annen dag.

Anmeldelsen i Dagbladet.

 

Ny roman til høsten? Det blir visst til at den kommer om bare noen uker

april 27, 2019 § Legg igjen en kommentar

8b019b05d167352bc02e9d3dd003ac47.jpg

For plutselig gikk det unna. Og det passer bra, ettersom det er en fortelling om sommeren. Om livet i en fluktstol. Sommerlivet i en fluktstol. Om flukten. Til og fra. Om å merke livet gå i ring. Omkring de samme ting. Som kjærlighet, tiltrekning, uregjerlig lyst, brennende behov, magi som i: Hvis bare det, så kommer alt det gode til å skje. Alt som oppfyller og befrir. Samtidig. Men aldri, aldri blir det som en trodde at det måtte eller skulle bli. Tittel? Ja. Den er bestemt. Knokkelsommer.

Det blir en bok for voksne folk. Og ungdommer. Med foreldre. For alle som kan slå opp en fluktstol innen rimelig tid.

r. m. rilke

august 10, 2013 § Legg igjen en kommentar

ba3400a1bda6d17ee25a401022b0ab33

Ja, Fru Clemet

februar 22, 2013 § 3 kommentarer

… jeg burde skrevet. Jeg trenger mat og klær også i dette året. Jeg burde skrevet en suksess, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg burde tenkt ut plottet til en best-seller. Det måtte vært en krim. Men jeg greier liksom ikke helt å skaffe fot for det. Jeg er redd for at jeg har mindre lyst å skrive krimroman enn tjene penger, eller, for å være ærlig, jeg tror ikke jeg kan skrive krim en gang. Jeg har ikke talentet. Antagelig. Så å late som om det å skrive eller ikke skrive krim er et valg jeg faktisk tar, utfra en mulighet jeg faktisk har, er så løgnaktig som en badeand som kvekker. Jeg hadde glatt og uten forbehold og ettertanke skrevet en krim, akkurat nå, hvis jeg hadde kunnet. En som alle ville ha med seg i påskefjellet eller på sommerferie. En som alle hadde lest i hvis de fikk sitteplass på T-banen. En som ga meg dobbeltsider i avisene og gratisturer til Amerika fordi de ville oversette marerittet til alle språk i universet. For den skulle være skikkelig forferdelig. En grusom kriminalroman som alle ville elske nettopp fordi den var så fæl. Den skulle inneholde litt incest, litt mer pedofili, en ubedt gjest som alltid kommer nattestid, en mulig varulv som så ut som en bodybuildet mann, en modell og outrerte seksuelle situasjoner mellom dem og en av pavens kardinaler. Helten skulle ikke være detektiv, men en som obduserer lik. Selvfølgelig. En sånn som skjærer dypt og inderlig i det som er igjen av oss, til slutt, når vi er tømt for liv, for der å finne sannheten om sannheten om sannheten. Om hvem som gjorde hva med hvem, men, surprise, surprise, ikke egentlig. Det er litteratur som virker noenlunde kompatibelt med lesernes behov i denne tiden.

Eller jeg skriver seks bind om meg selv, mitt eget elendige og trivielle liv, på en måte som gjør at alle kjenner seg igjen. Jeg henger ut familie og venner, kler helt av meg selv i tillegg, for å rettferdiggjøre jeremiaden, og hvis nødvendig, dør jeg, på mistenkelig vis, ikke inne i avisene et kjedelig sted, men på forsiden, for så, endelig, å få velsignelsen, opplagstallene som vokser inn i himmelen.

Så ligger jeg der da, naken, under et laken hos obdusenten i kriminalromanen jeg kanskje heller burde skrevet, hvis jeg bare hadde kunnet. Der blir det opp til ham å skjære meg i fillebiter og finne ut om jeg døde en naturlig, eller helst en unaturlig død, den gang jeg ennå levde og trengte vann og brød og litegranne vin og ekvipering. Jeg selv ville omsider være befridd for den slags platityder og banaliteter som død eller liv og appetitt og kuldegrader. Jeg ville ligge der og tjene uhorvelig med penger. Til ingen arvinger en gang. Domage.

Kulturfolk er jo nesten utelukkende interessert i penger, sier Kristin Clemet. Ja, fru Clemet, det er normalt å være interessert i penger, også når du ikke har så mye av dem. Det er normalt å få betalt i andre kretser enn kulturens.

e142edf8340c9ba319c5b49e3d816a36

f0aecdaa9310a9898129f4dbe8feeb6f

titler, brukte, så de bør vel ikke brukes igjen, men de kan blandes. f.eks.: God the cat goes Eeee Eee Eee eller I was told there’d be the end of the world eller the man who was OK eller, eller, eller …

september 29, 2012 § Legg igjen en kommentar

John dies at the end.   I was told there’d be cake.   Are you there Vodka? It’s me Chelsea.   I am America.   How to loose friends and alienate people.   Another bullshit night in suck city.   To live and drink in L.A.   I have no mouth and I must scream.   So long and thanks for all the fish.   The man who was thursday.   What to say when you talk to yourself.   Hard-boiled Wonderland and the end of the world.   If on a winter’s night a traveller.   Even God is single.   Hitler the cat goes west.   Eeee Eee Eee.   Saving fish from drowning.   Naked lunch.   You can’t drink all day if you don’t start in the morning.   I’m OK, you’re not so hot.   The thing about life is that one day you’ll be dead.   Moby-duck.   The solitude of prime numbers.   One of those hideous books where the mother die.   Shakespeare wrote for money.   Hugo read this.   Who’s who in hell: A novel.

 

the book

september 2, 2012 § Legg igjen en kommentar

You have to write the book that wants to be written. And if the book will be too difficult for grown-ups, then you write it for children.

Madeleine L’Engle

consentrate, narrow down, exclude…

april 21, 2012 § Legg igjen en kommentar

Where Am I?

You are currently browsing the skrive eller ikke category at torunlian.