alle mine døde / dead heroes in wonderland
august 20, 2013 § Legg igjen en kommentar
(first pic from LarryNicosiaPhoto, others unknown)
verdens undergang er avlyst
januar 3, 2013 § Legg igjen en kommentar
den står antagelig til påske. vi kan puste ut og ta opp våre gamle og ikke fullt så totale, fullt så vakre og fantastiske bekymringer igjen. de små. tullesmertene, tøysevondtene, gnagsårene på sjelene, allergiene og liktornene, været, de andre. alle de andre menneskene som alltid går i veien. eller bekymringen for selv å være en som går i veien. den vondeste bekymringen av alle. den som får en til å sette seg i vinduet og ikke bare se utover, lure, men tenke på å hoppe, gjøre alvor av det, falle, den som får en til å gå ut på balkongen og stirre ned på bakken der en like gjerne kunne ligget, hvis en våget, og ikke lenger være en som var til plage, en som opptok plass for andre, en som opptok for stor plass i forhold til hvordan en har følelsen av at en er laget. for stusselig, for liten, for trang i hodet. så uanseelig og vanlig og uviktig at en står i fare for å forveksle seg selv med en tilfeldig annen når en er der ute og tilfeldigvis tar toget. eller en kan komme til, av vanvare, å gå fra sin egen skikkelse mellom reolene i kolonialene. og om en ikke blir borte der, forsvinner, fordi en nesten ikke finnes lenger, mellom kakao og hvetemel, er det lett å komme til å miste seg på veien hjem fra byen. i en ukjent, navnløs gate. men på en annen side, det er antagelig vanskelig å miste noe som er så nær som ingen. det er umulig, så en får drasse på seg selv opp trappen, gjennom døren, og inn i leiligheten som en bor i, og bort til vinduet, eller en får ta en tur ut på balkongen. og løfte hodet, litt, litt til hvis en er heldig, så en ser, får øye på en nabo som tenker på det samme, og kommer på at en er nokså viktig likevel. en må redde noen. en av de andre. fra å hoppe. falle. for fristelsen. på grunn av en misforståelse. en mørk forvrengning. inne i hjernen.
bildene er fra serien Naboer, 1993, av Vikenti Nilin.
et år
juli 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
Bare et år, men, for mange, et år uten en elsket. Et år uten en det ikke går an å forstå er borte. Et år med minner så levende som den levende selv. Omvendte minner om fødselsdager, høytider, hverdager, en julaften, nyttår, sommer, måltider, kvelder, for noen kanskje alene, uten den ene, den spesielle som ikke måtte gå bort, den ene en helst ville fulgt inn i døden om døren dit hadde åpnet seg opp. Døden. Det endelig mørke og stille.
Endelig, men betenk, i noe uendelig. I noe evig. For endelig finnes ikke der noe finnes. Hvordan skulle noe som finnes kunne forsvinne? Helt? Fortell!
Endelig, aldri og intet er det umulige. Endelig er absurd. Der noe ender vil noe annet alltid begynne. Til underlig evig tid.
natt, men ikke som i stummende mørke
januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.
Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.
Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.
Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)
Ode to Typography / Pablo Neruda
juli 3, 2011 § Legg igjen en kommentar
Yet the letter was not beauty alone, but life, peace for the soldier; it went down to the solitudes of the mine, and the miner
(………)
In the leaves of the young springtime sparkles the diamantine alphabet; emeralds write your name with the fresh initials of dew. Love your hair profound as jungle or dictionary covers me with its totality of red language In everything, in the wake of the worm, one reads in the rose one reads
love
language? … les ode til typografien
Illustrasjoner til Ode to Typography av Joseph Goldyne fra en utgivelse i 120 kopier ved Peter Koch, Printers
Letter …
juni 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
J.W.v G.s brev til Marianne von Willemer … han så henne aldri igjen. Gingko treet sto i hagen hans, han tok selv et blad fra det og presset det før han la det inn brevet. Treet står der ikke lenger nå.
Dieses Baums Blatt, der von Osten
Meinem Garten anvertraut,
Gibt geheimen Sinn zu kosten,
Wie’s den Wissenden erbaut.
Ist es ein lebendig Wesen,
Das sich in sich selbst getrennt?
Sind es zwei, die sich erlesen,
Dasz man sie als Eines kennt?
Solche Frage zu erwidern,
Fand ich wohl den rechten Sinn:
Fühlst du nicht an meinen Liedern,
Dasz ich Eins und doppelt bin?
«All that happens is symbol, and as it represents itself perfectly, it points to the rest …»
Johann Wolfgang von Goethe, Letter to Schubarth, 2 April, 1818
embracing the wounds
mars 31, 2011 § 2 kommentarer
det finnes virkelighet som var, nå er den foldet inn i ting som minner, nå står den i en vase og forstøver, eller ligger i en skuff du tar ut for å hente noe du behøver, du våkner i den fra en drøm, og så våkner du igjen og vet at den er over.
terence davies/of time and the city: A love song and a eulogy
mars 21, 2011 § 1 kommentar
Og jeg kan aldri glemme en scene fra Distant Voices, Still Lives, Terence Davies film om sin egen familie på 40 og 50 tallet i Liverpool: En ung kvinne står i en døråpning og ser inn i et trapperom, venter, så synger hun, går rundt seg selv noen ganger mens hun synger en sang. Det finnes noe filmscener og de er ikke dramatiske en gang. De er ofte så stille.
andrea gibson/for eli (for denne dagen)
mars 19, 2011 § Legg igjen en kommentar
Eli came back from Iraq
and tattooed a teddy bear onto the inside of his wrist
above that a medic with an IV bag
above that an angel
but Eli says the teddy bear won’t live
and I know I don’t know but I say, «I know»
cause Eli’s only twenty-four and I’ve never seen eyes
further away from childhood than his
eyes old with a wisdom
he knows I’d rather not have
Eli’s mother traces a teddy bear onto the inside of my arm
and says, «not all casualties come home in body bags»
and I swear
I’d spend the rest of my life writing nothing
but the word light at the end of this tunnel
if I could find the fucking tunnel
I’d write nothing but white flags
somebody pray for the soldiers
somebody pray for what’s lost
somebody pray for the mailbox
that holds the official letters
to the mothers,
————–fathers,
——————–sisters,
and little brothers
of Micheal 19… Steven 21… John 33
how ironic that their deaths sound like bible verses
the hearse is parked in the halls of the high school
recruiting black, brown and poor
while anti-war activists
outside walter reed army hospital scream
100, 000 slain
as an amputee on the third floor
breathes forget-me-nots onto the window pain
but how can we forget what we never knew
our sky is so perfectly blue it’s repulsive
somebody tell me where god lives
cause if god is truth god doesn’t live here
our lies have seared the sun too hot to live by
there are ghosts of kids who are still alive
touting M16s with trembling hands
while we dream ourselves stars on Survivor
another missile sets fire to the face in the locket
of a mother who’s son needed money for college
and she swears she can feel his photograph burn
how many wars will it take us to learn
that only the dead return
the rest remain forever caught between worlds of
shrapnel shatters body of three year old girl
to
welcome to McDonalds can I take your order?
the mortar of sanity crumbling
stumbling back home to a home that will never be home again
Eli doesn’t know if he can ever write a poem again
one third of the homeless men in this country are veterans
and we have the nerve to Support Our Troops
with pretty yellow ribbons
while giving nothing but dirty looks to their outstretched hands
tell me what land of the free
sets free its eighteen-year-old kids into greedy war zones
hones them like missiles
then returns their bones in the middle of the night
so no one can see
each death swept beneath the carpet and hidden like dirt
each life a promise we never kept
Jeff Lucey came back from Iraq
and hung himself in his parents basement with a garden hose
the night before he died he spent forty five minutes on his fathers lap
rocking like a baby
rocking like daddy, save me
and don’t think for a minute he too isn’t collateral damage
in the mansions of washington they are watching them burn
and hoarding the water
no senators’ sons are being sent out to slaughter
no presidents’ daughters are licking ashes from their lips
or dreaming up ropes to wrap around their necks
in case they ever make it home alive
our eyes are closed
america
there are souls in
the boots of the soldiers
america
fuck your yellow ribbon
you wanna support our troops
bring them home
and hold them tight when they get here
torunlian 