24. novembernotat
november 24, 2015 § 3 kommentarer
Det finnes mening i et gammelt menneskes død. Ikke i selve døden, mesterstykket i magi: forsvinning, aldri, men kroppslig forfall gjør død tilsynelatende forsvarlig. Død, så ufattelig den er, blir liksom forståelig når kroppen ikke orker mer, når den ikke lystrer, ikke gjør det den lett kunne før, i dagene som ikke lenger huskes mer enn drømmer, når kroppen bøyer av og bare helst vil ligge stille, sløv, tett inntil søvnen, inntil drømmene og minner, så det som er ubundet i menneskesinnet kan slippe løst og sveve opp og lengre, og se på alt som renner, brenner, og forsvinner, kommer tilbake, ufortrødent, som bølger mot en strand, som vinder, så det kan se veiene som binder verden sammen, trikkesporene i byene, og flyene, gartnerne med spader når de bøyer seg og puster inn, luktene, av roser og pioner, se barna når bytter plass i rekkene, vinner, eller taper og må gå tilbake til begynnelsen, se begynnelser, begynnelser, begynnelser, sprunget ut av gamle, harde slutter, som spirer av det gamle, harde frøet, om og om igjen, se alle sider av en sak selv om selve saken er forduftet i all oversikten, se alt som kan nevnes ved et navn, for siste gang. Og så har døden hentet den gamle hjem. Som om til fred og full forsoning.
Men jeg skulle gjerne visst, Du, Død, de unge døde, hva skulle du med dem? Døde de bare som rosenknopper i en regnfull sommer, på grunn av helt tilfeldig dårlig sommervær? Døde de som en av altfor mange fugleunger i et rede? Er noen reder altfor fulle selv om det bare er én unge der? Døde de som rådyrkalver i kornet under et treskerskjær? Eller døde de så vi skal stå, i ranet, ribbet, skåret åpne inn til hjertet, i møtet med det meningsløse tapet, og tigge om en dag å få forstå hva liv og død er?
Døde de unge altfor unge så vi aldri skal glemme mesterstykket i magi: Forsvinning.
Calla, ukjent.
torunlian 
Mycket tänkvärd reflektion kring döden och dess mysterium. Jag var inte rädd för döden tidigare men efter att ha följt hela långa processen med mamma, känner jag riktig dödsskräck. Jag visste inte att det kunde vara så hemskt jobbigt att dö.
Det kan gå så langsomt og komme så brått. Å være redd forandrer ingenting. Dumt hvis en finner ut en dag, at det var ingenting å være redd for. Gode dager til dere nå!
Det var fint det der.