Horacio Devoto’s Portfolio
november 4, 2012 § 2 kommentarer
det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?
jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.
måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.
politics / et flertallsord
oktober 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
Andy Warhole, Red Lenin
A portrait of Mao Zedong with two bullet holes put there by Easy Rider star Dennis Hopper
Leon Trotsskys hjerne
Cloudcatcher
september 23, 2011 § 2 kommentarer
Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.
ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher
bedring
september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.
(greg eason var grei og illustrerte.)
monsterdamer 2
april 3, 2011 § Legg igjen en kommentar
Det var ikke da det begynte, men det var da det fortsatte. En film av spionslaget fra 60-tallet en gang. Den utmerket seg ved å framstille kvinner som lykkes med å spionere på egen hånd i motsetning til de veldreide, brystfagre, ornamentale skapningene en vanligvis så nedlagt av superkjekke spionmenn som ikke tok nei for et nei slik at de ornamentale skulle forstå hva de fremdeles ønsket seg innerst inne.
Den holder visst ikke hele veien. Det dukker opp en mann i slåbrok midtveis. Han viser seg å være den egentlige sjefen og hjernen bak det hele. Men da blir det knapt så interessant i følge min informant She Blogged by Night.
april 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
Aner ikke jeg. Har ikke peiling. Hvis alt ved oss er resultat av meningsløs evolusjon er spørsmålet absurd. Da bør det lyde: Hvorfor i all verden spør vi?
halvtimen
mars 8, 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg har en halvtimes tid før jeg må gå.
Hva gjør andre med sånne små halvtimer mellom det ene og andre? Hva fyller de mellomrommene med så de ikke blir tomme? Det lurer jeg på. En kan rydde. Alltid noe å flytte fra feil sted til der det bør ligge. En kan sy i en knapp som har falt av, men det er så vanskelig å komme på. Det merker en bare i akkurat det en tar jakka si eller buksene på. En kan vanne plantene sine. En kan ta inn igjen de som har stått kaldt hele vinteren så de kan våkne til vår. En kan betale en regning eller sortere papirer og kvitteringer som ligger i hauger på skrivebordet. En kan putte en vask i maskinen eller fylle en bøtte og dra over trappa som alltid er skjoldete av salt på denne tiden. En kan akkurat greie å springe ned til skomakeren med de nye skoene så han endelig kan få satt såler på. En kan snakke med hunden. En kan ta seg et bad. Eller bare gre håret og ordne seg langsomt, skifte klær, vurdere klærne som dårlig valgt, skifte igjen, skrive en lapp for å huske alt en skal ha i butikken som nesten er ingenting. Det er mye å finne på hvis en tenker etter. En kan få ordnet opp i nesten alt. Eller en kan bare sitte der, tenke så vidt på drømmen en drømte om å seile til Island i båt uten seil i natt, se ut av vinduet, glane og vente. La tiden gå av seg selv. Sitte helt rolig å ikke ta feil et sekund i en hel halvtimes tid av livet. Fylles av ingenting i det hele tatt. Nesten.
Det tok akkurat halvtimen min.
torunlian 