Jeg har tenkt på det
desember 31, 2013 § Legg igjen en kommentar
eller det er en tanke som besøker nå og da, som om den er en skikkelse. Jeg er et rom den kan gå inn i. Der stanser tanken hvis jeg er stille nok og merker den. Den lytter også. Den ser seg omkring. Jeg ser, gjennom den, glimt av det jeg oftest overser. Tanken ommøblerer alltid litt, flytter på noe, trekker noe fram fra støv og skygger, skyver noe annet bak en liksom liten, uanselig ting, eller kanskje ikke uanselig, ikke så liten, likevel. Høyst sannsynlig ikke, ettersom denne tanken, som besøker meg, mer og mer jevnlig, ikke forklarer seg med store ord og annet bråk. Det denne tanken, nokså stillferdig, men likevel, hensynsløst, flytter, skyver unna, trekker fram, uten hast, uten leven er et noe annet ståsted, et noe annet syn, på verden, på meg selv: JEG ER DEN ANDRE. Som oftest er jeg det. Jeg er den andre like mange ganger flere som det finnes mennesker på jorda enn jeg er meg selv.
Måtte det vi kanskje ikke vet vi ønsker oss, men trenger, komme til oppfyllelse i det nye året, ikke bare det vi tror vi ønsker oss. Det ønsker jeg for alle, for hvem jeg er den andre.
til morgenkaffen: bok/kunst kunst/bok
september 9, 2012 § Legg igjen en kommentar
Aram Saroyan, coffee coffee, New York: 0 to 9 Books, 1967
Dette bare for å peke på en av de mange sidene der ute: 6DECADESBOOKS. Gå og se på den, og derfra går du videre til for eksempel Reality Studio rare book blog eller Letterpress–Brother in Elysium eller UbuWeb og fortsetter via deres lenker hvis du vil og kan. Utover, utover, utover.
Jeg innrømmer, jeg kunne gjort det hele natten, hele dagen, og så videre, vandret omkring på veven og lett, som jeg gjorde før da jeg dro med meg hele kroppen min og bagasje til byene i verden, lette etter noe jeg ikke enda kjente til, noe nytt, et videre, ut eller inn, et halvveis svar på et spørsmål jeg ikke ennå hadde spurt, et glimt av gjenkjenning. Jeg lette helst hos bokhandlerne, de minste, eller i et museum, eller bare i butikkene, særlig hos dem som hadde samlet bare det de likte, de som ignorerte at en skulle leve av forretningen. Og hvis jeg kom tilbake for å finne butikken året etter, eller fire, var den borte, hele gaten var forandret, og jeg kunne ikke kjenne meg igjen, men kunne tro det hele, i utgangspunktet, var en labyrint der alt som fantes stadig flyttet seg omkring for å forvirre meg særdeles. Da var det å gå videre, lete etter andre fragile holdepunkter, men likevel, det vesentlige: nye ting for gjenkjenning.
«I believe in the invisible»
april 23, 2012 § Legg igjen en kommentar
Duane Michals … mer enn gjennomsnittlig opptatt av døden og omkringliggende fenomener.
«I am a reflection photographing other reflections within a reflection. To photograph reality is to photograph nothing» D.M.
tenkere
januar 4, 2012 § Legg igjen en kommentar
Inne i hver av oss sitter det, ligger det, en og tenker. Eller står. Rett opp og ned. Går. Videre. Tenkende. (Skulle ikke alltid tro det.)
eplets historie
oktober 6, 2011 § Legg igjen en kommentar
Så dro Steve Jobs av sted. Kanskje så han seg tilbake og tenkte, så mange eplemaskiner, så mange epletelefoner, så himla mange eplebrett som lyser på kloden … Og hva med den biten noen har tatt av frukten? Den som ikke lever lenger får kanskje se om logoen har en dypere mening.
I den første eplelogoen, designet av Ronald Wayne i 1976, henger et lysende eple over Newton og ser ut som det øyeblikkelig skal falle ned og i hodet på ham. Wayne var en av tre grunnleggere, men trakk seg ut. Han hadde ikke råd til å ta økonomiske sjanser på den tiden og åpnet heller en frimerkesjappe som stadig ble ranet. På rammen, omkring Isaac Newton, står det, «Newton … A Mind Forever Voyaging Through Strange Seas of Thought … Alone.»
Waynes logo varte ikke mer en et års tid. Steve Jobs ba designer Rob Janoff å komme opp med noe litt mer moderne.
Biten i Janoffs eple kom først og fremst til for at folk ikke skulle forveksle frukten med en tomat. Og hva angikk alle regnbuens farger, var det Jobs ide. Han mente farger ville «menneskeliggjøre» produktene deres. For Janoff var det greit bare grønnfargen kom på toppen der bladene er.
Regnbue-eplet var Apples logo i 22 år. Da ville Jobs ha et enda mer moderne eple, og vi fikk det monocrome sølv-eplet, Apples logo nå.
Det var fint at du var her Jobs. Den biten ble jo tatt for så lenge siden og var ikke noe du kunne for. Eller er myten om Adam og Eva og Slangen og Eplet egentlig en spådomsfortelling om oss og nå? For oss som driver med myter og arketyper og dikt og forbannet løgn er det alltid noe å lure på.
alt kunne lett vært annerledes …
juni 19, 2011 § 2 kommentarer
… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.
lifebuoy fra alec finlays circle poems …
inside/outside/igjen
april 11, 2011 § 1 kommentar
Untitled Facade by Jim Kazanjian, og jeg vet ikke hva det er, men overgangen mellom inne og ute slutter ikke å fascinere. Denne forviklingen som alltid er i oppløsning. Et ingensteds. Et mellomrom. En glipe, som om det var mulig å, om ikke se eller høre noe gjennom den, så ane, – og kanskje skrive det.
ikke blues, men søndag morgen news
oktober 17, 2010 § 2 kommentarer
Om hvorfor det er fordelaktig at hjerneceller dør, fra Nicholson Baker‘s The Mezzanine … (via art ravels)
Åh! Jeg føler meg mye bedre nå. Det med hjerneceller har bekymret meg, men jeg forstår at Baker har forstått, erfart antagelig, at tap av hjerneceller ikke bare er nødvendige, men gledelige hendelser. Det er ikke bare måten jeg fikk hjerneceller på, men, i enda større grad, måten jeg mister hjerneceller på som gjør meg unik. Jeg puster ut. Og inn igjen selvfølgelig. Jeg lever. Hjerneskadet, ja, men inderlig og sært begavet og berøvet.
watching waiting where
september 26, 2010 § 2 kommentarer
Fra Raymond Meeks‘ bok watching waiting where.
Creatively, I thrive when I’m put in a corner and given limited
resources and few options. The books I find provide portals and clues,
which allow me to work with the existing title or narrative. Sometimes
the dimensions are just right, or the number of pages. But I rely heavily
on the inherent voice of the book and enjoy the collaboration between
what the book was in its previous life and what it might become.
Fra en samtale mellom Raymond Meeks og Darius Himes. Via muse-ings.
naken har aldri vært nok
september 24, 2010 § 3 kommentarer
Naken holder ikke, naken hjelper bare bitte litt i øyeblikket. Det er fælt å kjenne at en daglig er i ferd med å bli borte, langsomt forsvinne, dø faktisk. Da river en naturligvis i farta av seg klærne foran speilet for å se etter og fastslå at alt er der, hud og hår og lår og pupper. Og tar et bilde, for hvis alle andre ser det også, hvis det legges ut på Twitter … da blir en litt udødelig? Kanskje?
Mitt råd er, skaff en kropp i sten. Eller noe annet rustfritt. Bli statue.
torunlian 