Horacio Devoto’s Portfolio
november 4, 2012 § 2 kommentarer
det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?
jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.
måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.
i dag
september 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
En halvtime til før dagen begynner, min dag. Den har vart flere timer for andre. De polske murerne som pusser opp naboenes gård kobler sammen stillaser. De skyver og slipper bolter av jern mot jernbjelker så det sitter og stillaset står sikkert. De heiser opp planker, legger dem ned og går. Tilbake. Heiser opp flere. Det smeller når en av dem slippes ned, så flyttes den, dyttes, jeg kan ikke se det, men hører at det antagelig gjøres med en av de polske verneskoene. Det regner. Men de har presenninger rundt seg og huset. De synger. Det kan ikke være så vondt å være polsk arbeider i Norge når de synger sanger i kor mens de jobber. Eller, jeg vet jo ikke, jeg kan ikke polsk. Jeg vet ikke om det er sanger om at de lengter tilbake og hjem til en kjærest, en kone, et barn eller mange. Jeg vet ikke noe om polske arbeideres hjerter. Annet enn at de ligner på våre. Like bankende, like lette å såre.
embracing the wounds
mars 31, 2011 § 2 kommentarer
det finnes virkelighet som var, nå er den foldet inn i ting som minner, nå står den i en vase og forstøver, eller ligger i en skuff du tar ut for å hente noe du behøver, du våkner i den fra en drøm, og så våkner du igjen og vet at den er over.
februar 25, 2011 § 7 kommentarer
Da jeg var femten ville jeg forføre brutale afrikanske presidenter og drepe dem. Da jeg var seksten ville jeg bli terrorist i Rote Armee Fraktion. Da jeg var sytten ville jeg dø. Da jeg var atten forsto jeg for første gang at det jeg egentlig ville var å leve og alt det som fulgte med. Da jeg var nitten ville jeg ha et barn. Da jeg var tjue fikk jeg en sønn. Til jeg var tretti trodde jeg verden ville forstå at den var på gale veier bare jeg fikk forklart den det. Det tok meg fra jeg var tretti til jeg var førti å akseptere jeg ikke hadde hatt rett i det. Fra jeg var førti til jeg var femti lot jeg resignasjonen sige inn og kalte den innsikt, forstand og forståelse. Jeg tenkte det var noe bra ved det. Jeg gravde i hagen. Min. Nå tenker jeg: vet ikke.
for søndags skyld
februar 21, 2010 § Legg igjen en kommentar
torunlian 