ALICE ANDERSEN
september 15, 2014 § 3 kommentarer
HETER HUN. Ni år. Løgn. Og hun er ikke god til å juge, så åtte år. Snart ni. Kommet mellom permer for første gang i dag. Har ikke tenkt å la det bli med det selv om hun er skrekkelig introvert. Har ikke tenkt å la det bli eneste gang hun kommer mellom permer selv om hun hater å vise seg fram. For forfatteren liker det. Å vise henne fram. Vise fram et barn som liker best å få være litt i fred. Fordi slike barn trenger å bli sett selv om de ikke gjør så mye for det. De trenger å bli verdsatt, ikke bare fordi de er mennesker som alle andre, men nettopp fordi de er introverte.
På samme måte som en heier på barn som stiller i Idol, synger i juleselskaper, har tusen venner eller kommer i første rekke fordi de roper med høy røst, må det heies på de stille barna. Ikke for at de skal begynne å synge eller rope eller le av alt, – nei, de skal heies på fordi de er så bra på å være vendt innover i stedet for å være utadvendte.
Vi trenger de innadvendte barna som skal bli til de innadvendte voksne på samme måte som vi trenger de utadvendte. Innadvent er en kvalitet som utfyller det utadvendte. Det er en misforståelse at det er noe galt med dem som holder litt igjen. De har det fint. De ville hatt det finere hvis deres måte å være i verden på var gjenstand for like stor begeistring som den som blir de utadvendte barna til del.
En kan kjenne de introverte barna igjen på at de gjerne tilbringer tid alene, leser eller bare tenker. Å tenke over ting er ofte en stor og viktig del av livet deres. De snakker ikke gjerne om alt de føler, og i hvert fall ikke umiddelbart og aldri høyt. De beskytter sin egen sfære og kan finne på å trekke seg tilbake hvis de blir bedt om å «åpne seg litt opp». De har ikke, og trenger ofte ikke mange venner. Hvis de ledes til å tro at mange venner er det eneste riktige, som lett kan skje i vår kultur, vil de kunne tro det er noe galt med dem, vil de kunne tro de ikke er like elskverdige som de som har en flokk av venner omkring. Hvis introverte barn hadde hatt det, hadde de gått hjem. Introverte barn er ofte hjelpeløst ærlige, så ærlige noen ganger at de for eksempel kan ha vondt for å takke for en gave hvis de ikke liker den. Den andre siden av den mynten er at en som oftest kan stole på dem herfra og til evigheten. De introverte barna svikter sjelden en venn. De smiler ikke alltid, for de kjenner ofte etter, og da kjenner de at livet er en nokså alvorlig sak. De smiler ikke falskt. De vil aldri være midtpunktet i selskaper, men den som tar seg tid og gir seg i snakk med dem vil ofte finne veldig interessante hoder og noen ganger også unike begavelser. Fordi de står så ensomt, der ikke mange står, ser de verden fra et sjeldent sted. 
torunlian 
Dette heier jeg på, det vet du vel. Tinken
Ja, jeg regner med deg Tinken. Det vet du vel.
Er så sjelden på Facebook at jeg ikke husker kodeordet. Men gratulerer med ny bok, som jeg gleder meg til å lese. Vi sees på torsdag.
Mange hilsener fra Knut