torunlian

det ligger to hunder i fotenden av divanen på kontoret. de er av helt forskjellig rase. den ene har masse pels. den andre er nesten naken. den ene er redd for regn og fluer. den andre er ikke redd for noe. den ene vil helst leke med mennesker. den andre vil gjerne leke med andre hunder, kan finne på å stikke langt av gårde for å få det til. men når de beveger seg er de merkverdig like. blikket er likt. uttrykket i øynene er det samme. de løfter hodene og snur seg samtidig etter de samme lydene. hvis det skjer noe utenfor løper de i det samme og sammen til vinduet. når de har funnet ut at det var ikke noe spesiellt kommer de sammen tilbake og legger seg ned for å hvile igjen på nesten det samme sekundet. og når de er sultne venter de på akkurat samme måte. de sitter og ser hvordan maten legges i fatene deres med hodene sine på skakke til samme side. de spiser med samme lyst. og etterpå, når de blir gått på tur med, lukter de på de samme stolpene og pisser ned de samme gresstustene og stenene. jeg lurer på om de ser på menneskene sine på samme måte. jeg synes det kan se sånn ut når de, begge to, ligger der og følger nøye med på hver bevegelse når jeg drikker kaffen min. Det ser sånn ut i de fire øynene. Som om de tenker: merkverdig hvordan det ene mennesket er det andre likt.

Den ene …

… og så den andre …

… hunden.

Photos by Diana Scherer