torunlian

another day fighting my character

mars 3, 2010 § Legg igjen en kommentar

Kei, okey, got you, but what the f**k is right?

mark tansey

mars 2, 2010 § Legg igjen en kommentar

I dag går det også temmelig tregt. En side so far, halvannen. Men det gjelder å ikke gi seg. Bare få det ned på papiret. Slenge det ut. Så få jeg i hvert fall noe å stryke i. Når jeg har gjort det kan det hende jeg står igjen med en flik. Selv om det jeg skriver er idiotisk, banalt og kørka og flaut, så handler det om å skaffe seg noe å hugge i. Det kunne vært fint om alt var fint med en gang, alltid. Det kunne vært fint å gjøre noe annet i grunnen. Male, lage et fat, det virker tross alt mer konkret, eller bare måke snø. Kanskje helst det. Lage en vei. Noe målbart og nyttig og umiddelbart. Gå på den. Fram og tilbake. Hmm. Den virker. Den gjør det den skal. Ingen undertekst. Ingen ubevisst tekst. Ingen dobbeltbetydning. Deilig. Jeg gleder meg til våren og hagen og legge meg sliten om kvelden med jord under neglene. Gartner, det kunne vært fint kanskje. Hele tiden. Få betalt for det. Klippe gresset. Drepe snegelene. Flytte stein. Vanne etter at solen går ned.

Men altså, først, for å få råd til alt det, springe rett mot ordene, rett inn i ordenes mørke og se.

Mark Tansey har malt bildet av en som gjør det. Over. Jeg har sett bildene hans i virkeligheten.

moment of zen

mars 1, 2010 § Legg igjen en kommentar

Se på det. Afrika. Alt jeg har å by på etter en dag i Sandefjord med karakteren. To sider. Ikke meget, men jeg kan ikke gjøre så mye med farten.

februar

februar 28, 2010 § 2 kommentarer

Kalenderblad fra 1600-tallet, og februar 2010 er også over og kommer aldri tilbake. Sånn er det bare. Tror jeg da …

robert kellys statement for the modern poetry conference at cuny

februar 28, 2010 § Legg igjen en kommentar

I suppose poetry is

Listening Out Loud

And what one listens to is language —

language in one’s head

(only a fool would confuse that with himself thinking

only a fool would think the things that he hears languaging in him
are things that he himself is thinking)

Most poets are too smart to believe in their own intelligence.

Witless, clueless, we await a sign.

Pindar tells us a sign is never clear (at least a sign from Zeus) —
hence the poem veers towards a kind of
lucid incomprehensibility,

[Eventually after a few hundred or thousand years we begin to comprehend the incomprehensible — Dante, Aeschylus, Milton — and they become classics and become of great celebrity but diminished use. But till then the texts are of great power, startling, provoking, eliciting. Some grand provokers — Pindar himself, Li shang-yin, Lycophron, Hoelderlin, Stein — still wait their turn, still turn us towards the poem we must write, the poem they force us to write, to make sense of what they do to our heads.]

The incomprehensible provokes the reader to acts of preternatural awareness.

This incomprehensibility factor is what the ancient Greeks called Mousa, Muse. [The Spartans — sturdy workmen, who would have liked the sacred gizmos of Elshtain’s gnoetry — called her Moha.] (I told her I would work her into this evening.)

The incomprehensible is the only thing that makes sense. That is, it creates sense — the sense of something happening to you as you read.

And that’s the only happening poetry has?

The luster of listening.

Or what we hear in poetry is groans from the battlefield where time struggles against space.

mystisk landskap

februar 27, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det er ingen himmel som dette i dag, men snart.

tatt av vinden

februar 26, 2010 § Legg igjen en kommentar

okei, det var ikke det bildet jeg hadde tenkt å lime inn, men det var det som dukka opp. det lå på skrivebordet og limte seg inn av selv, på en måte, jeg vet ikke, ting skjer, plutselig, og det ene kan være like bra som det andre. så da får jeg gjøre det da, se på det som et tegn, en anmodning, rent av en oppfordring, og innrømme, jeg har lest denne boken. ja. jeg har gjort det. ikke på kinesisk, men jeg har lest den. jeg var på hotel i Haugesund, og det var ikke under filmfestivalen eller noe, det var så utenfor sesongen, det var utenfor alle sesonger i verden. og det var før jeg noen gang hadde vært på det hotellet, og jeg syntes det var alt for stort for den lille byen. jeg skjønte rett og slett ikke hva de skulle med det. i Haugesund? men altså, jeg tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, en uke, med tatt av vinden. jeg hadde ikke mye annet å gjøre. jeg gikk tur opp til sykehuset der faren min lå med vondt i magen to ganger om dagen og satt der til både han og jeg synes det var nok, og så gikk jeg tilbake til det store hotellet og sengen og boken og la meg med Scarlet O’Hara og dem. Jeg ville det. Jeg hadde ikke lyst til annet. Scarlet og Red. Og meg på et helt fremmed, ubrukelig sted. Jeg gråt. Jepp. Ikke sånn litt. Jeg gråt veldig. Sånn hikstet. Det var fint at det ikke var noe jeg så på TV sammen med andre, men leste helt alene for meg selv.

feil:

februar 25, 2010 § Legg igjen en kommentar

det er verden som bærer deg på sine skuldre, ikke du som bærer den. så pust ut, dypt inn og ut igjen.

take a look inside knausgård

februar 25, 2010 § Legg igjen en kommentar

er han i ferd med å svikte prosjektet sitt? the thruth and nothing but the thruth. i de første tre bindene måtte folk, vær så god, pent, stå fram som seg selv, men nå har knausgård begynt å anonymisere. (har ikke lest, bare lest om fenomenet, men jeg kan vel få lov å slutte fra det jeg vet om ham gjennom diskusjonene, når han slutter så fritt fra det han mener å vite om andre. jeg går ut fra at han inngående diskuterer hvor mye, eller hvor lite han faktisk vet om de som befolker bøkene hans og livet hans i min kamp-bøkene og er sjenerøs i så måte, jeg regner med det) men altså knausgård har begynt å dekke til unge pikers identitet. (er det publikumssvik eller smart brudd på forventing og bare en plan?) er knausgård blitt en, de unge, uskyldige pikers ridder, eller er det blitt mye for selv en svært dedikert confessor? kryper det en anelse kulde i forfatterens føtter? kjenner han uro? sover han dårligere om natten? slår prosjektet tilbake? smiler Djevelen til sin Faust og serverer en bitrere vin ettersom fortellingen skrider fram. (beware of the newspapers, they lift you up to tear you down, tar jeg feil når jeg mener å høre at ulvene har begynt å tute der ute, er det derfor jeg fryser på ryggen?) er det det siste bind av min kamp kommer til å handle om? hvordan alt som tilsynelatende var, forandrer seg, trer fram som det er i virkeligheten? hvordan knausgård, gjennom triumf og deretter gjennom triumfens konsekvens, smerte(?), alt parallellt med hans nedtegnelser, selv forandret seg gjennom denne og, han lover, har blitt et bedre menneske og ikke bare en bedre forfatter? (eller bare en angrende fant? som kommer til å fortsette på samme måten?)

jeg lurer: skal den siste boken i knausgårds kamp handle om hvordan han kanskje ikke burde skrevet den? helst ikke, knausgård, helst noe mer, noe dypere, og du vil bli tigitt, eller høytflyvende, og du vil bli lynsjet, (Gud forby, men tro meg, vi vil gladelig la oss underholde av det, vi er ikke bedre) uansett hvor shaky du er eller ikke er nå knausgård, gi oss noe vi ikke forventet, men trengte. gi oss epiphanie, et skikkelig omdreiningspunkt. en krone på verket. om så, så regner jeg med at vi får høre om det. da skal jeg avgjøre om jeg skal lese. jeg skal lese, ja, jeg skal, sa jeg. kanskje til sommeren.

Cristopher Nielsen

februar 24, 2010 § Legg igjen en kommentar

På nettsiden sin har Cristopher Nielsen en interessant betraktning om fortellingen. He share. I share he with you. Hvis du går inn i hodet hans kan du stå i rulletrappen sammen med en av figurene hans og vurdere om det er noen grunn til å springe som f**n oppover når rulletrappen faktisk går nedover eller om det er like greit å sette seg og bli med til bunnen. Jeg skal printe ut skjemaet hans, C.N.’s Theory on creating a story neste gang jeg skal undervise. (Hvis det er okei for han.) I like.