torunlian

i dag

september 20, 2011 § Legg igjen en kommentar

En halvtime til før dagen begynner, min dag. Den har vart flere timer for andre. De polske murerne som pusser opp naboenes gård kobler sammen stillaser. De skyver og slipper bolter av jern mot jernbjelker så det sitter og stillaset står sikkert. De heiser opp planker, legger dem ned og går. Tilbake. Heiser opp flere. Det smeller når en av dem slippes ned, så flyttes den, dyttes, jeg kan ikke se det, men hører at det antagelig gjøres med en av de polske verneskoene. Det regner. Men de har presenninger rundt seg og huset. De synger. Det kan ikke være så vondt å være polsk arbeider i Norge når de synger sanger i kor mens de jobber. Eller, jeg vet jo ikke, jeg kan ikke polsk. Jeg vet ikke om det er sanger om at de lengter tilbake og hjem til en kjærest, en kone, et barn eller mange. Jeg vet ikke noe om polske arbeideres hjerter. Annet enn at de ligner på våre. Like bankende, like lette å såre.

bedring

september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.

(greg eason var grei og illustrerte.)

things

september 15, 2011 § 2 kommentarer

«Anything can happen. Especially nothing.» Michel Houellebecq

ode til den norske sommeren

juli 18, 2011 § 2 kommentarer

Et vanlig fenomen på disse kanter. Et bulket lerret, fargeløst, ensformig, endeløst og dystert er spent ut under himmelen og slipper, løser, strør og drysser dråper ned mot jorden. Det er sommer her i Norden. Denne himmelens form for kjærlighet til grønske, og grønskens velbehag, tar bare dårlig hensyn til et menneske som ønsker seg en solskinnsdag. Jeg flykter.

Men så sprekker dysterskyene som svar. Lerretet løser seg opp og danser, dunster dovent bort, lover solen, krøller, kruser seg om til en godværssky i himmelstolen. Det er sommer her i Norden. Jeg har løst billett, men skal jeg dra? Blir det regnvær, eller blir det sol i morgen? Da jeg var liten eller pengelens og derfor ikke kunne velge hadde jeg gode svar. Jeg ble. Tok været som det var. Den roen er med tiden byttet inn i kattepining, skal jeg reise eller bli, hva er best?

Nå regner det igjen. Da jeg var liten hadde jeg sydvest.

katagami

juli 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

4 x Katagami, Spurver, Kirsebærblomstring, Blader og gress, Furunåler, for the beauty of it. Og bare for det. Som burde være nok. Som musikk. Eller poesi. Eller det å være født. Så en kan si: Jeg kjenner det igjen. Gjennomskinn.

Jeg kjøpte en kimono. I Sydney. For tjueni år siden. Jeg har aldri brukt den. Jeg kommer til å ha den til jeg dør. Hvis jeg ikke kommer til å gi den bort. Til noen. Den kan komme til å overleve mange fler enn meg og de jeg ikke kjenner den har overlevd fra før. Den er allerede gammel.

Ode to Typography / Pablo Neruda

juli 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

Yet the letter was not beauty alone, but life, peace for the soldier; it went down to the solitudes of the mine, and the miner

(………)

In the leaves of the young springtime sparkles the diamantine alphabet; emeralds write your name with the fresh initials of dew. Love your hair profound as jungle or dictionary covers me with its totality of red language In everything, in the wake of the worm, one reads in the rose one reads

love

language? … les ode til typografien

Illustrasjoner til Ode to Typography av Joseph Goldyne fra en utgivelse i 120 kopier ved Peter Koch, Printers

det tragiske i språket

juli 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

Brodsky igjen der han skriver om det tragiske i språket, språk som en overordnet bevissthet om vår ustanselige bevegelse fra den store velkomst, fødselen, mot døden. Språket som ikke formår å dekke til og døyve denne sannhet men strever etter å forhøye den. Hva var vi uten? Ville horder?

«En stor forfatter et en som forlenger perspektivet for den menneskelige bevissthet, som viser et menneske på fortvilelsens rand en åpning, et mønster å følge.» J. Brodsky

denne kunne jeg hatt lyst å skrive

juni 20, 2011 § Legg igjen en kommentar

… men for seint, Lydia Davis har skrevet den.

Hun har, gjennom et år, betraktet tre kuer som hver dag blir sluppet ut av fjøset på naboeiendommen og undret seg over hva som driver dem.

One thinks there is a reason to walk briskly to the far corner of the field, but the other thinks there is no reason, and stands where she is. At first she stands still where she is, while the other walks away briskly, but then changes her mind, and follows.She follows, but stops halfway there. Is it that she has forgotten why she was going there, or that she has lost interest? She and the other are standing in parallel positions. She is looking straight ahead.

So often they are standing completely still. Yet when I look up again a few minutes later, they are in another place, again standing completely still.

Hva tikker i dem? Hvordan? Davis spør og svarer: Mer enn at de bare står og venter på å bli spist.

They like to lick things—a person’s hand or sleeve, or the head or shoulders or back of another cow. And they like to be licked: while she is being licked, she stands very still with her head slightly lowered and a look of deep concentration in her eyes.

Det er forståelig. En kan tenke seg en slags gjensidighet bygget inn mellom hud og tunge. Et minne om det første en fikk kjenne, og det som har fått kuer til å overleve. Noe de må kunne. En kan tenke seg at det kan få en ku til å stå stille, fordypet.

Davis skriver at selv om kuer ikke kjenner betydningen av ord som ‘person’, ‘nabo’, ‘holde øye med’ eller ‘ku’ så eksisterer de og har en udsikutabel og solid ku-tilstedeværelse, mer enn noen andre dyr og folk. Helt til kvelden kommer. Da lurer hun.

They are still out there, grazing, at dusk. But as the dusk turns to dark, while the sky above the woods is still a purplish blue, it is harder and harder to see their black bodies against the darkening field. Then they can’t be seen at all, but they are still out there, grazing in the dark.

Men:

If we turn off the light, and look out in to the dusk, gradually they can be seen again.

(En ku er en ku er ku …)

alt kunne lett vært annerledes …

juni 19, 2011 § 2 kommentarer

… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.

lifebuoy fra alec finlays circle poems …

to hunder til morgenkaffen

juni 18, 2011 § Legg igjen en kommentar

det ligger to hunder i fotenden av divanen på kontoret. de er av helt forskjellig rase. den ene har masse pels. den andre er nesten naken. den ene er redd for regn og fluer. den andre er ikke redd for noe. den ene vil helst leke med mennesker. den andre vil gjerne leke med andre hunder, kan finne på å stikke langt av gårde for å få det til. men når de beveger seg er de merkverdig like. blikket er likt. uttrykket i øynene er det samme. de løfter hodene og snur seg samtidig etter de samme lydene. hvis det skjer noe utenfor løper de i det samme og sammen til vinduet. når de har funnet ut at det var ikke noe spesiellt kommer de sammen tilbake og legger seg ned for å hvile igjen på nesten det samme sekundet. og når de er sultne venter de på akkurat samme måte. de sitter og ser hvordan maten legges i fatene deres med hodene sine på skakke til samme side. de spiser med samme lyst. og etterpå, når de blir gått på tur med, lukter de på de samme stolpene og pisser ned de samme gresstustene og stenene. jeg lurer på om de ser på menneskene sine på samme måte. jeg synes det kan se sånn ut når de, begge to, ligger der og følger nøye med på hver bevegelse når jeg drikker kaffen min. Det ser sånn ut i de fire øynene. Som om de tenker: merkverdig hvordan det ene mennesket er det andre likt.

Den ene …