denne kunne jeg hatt lyst å skrive
juni 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
… men for seint, Lydia Davis har skrevet den.
Hun har, gjennom et år, betraktet tre kuer som hver dag blir sluppet ut av fjøset på naboeiendommen og undret seg over hva som driver dem.
One thinks there is a reason to walk briskly to the far corner of the field, but the other thinks there is no reason, and stands where she is. At first she stands still where she is, while the other walks away briskly, but then changes her mind, and follows.She follows, but stops halfway there. Is it that she has forgotten why she was going there, or that she has lost interest? She and the other are standing in parallel positions. She is looking straight ahead.
So often they are standing completely still. Yet when I look up again a few minutes later, they are in another place, again standing completely still.
Hva tikker i dem? Hvordan? Davis spør og svarer: Mer enn at de bare står og venter på å bli spist.
They like to lick things—a person’s hand or sleeve, or the head or shoulders or back of another cow. And they like to be licked: while she is being licked, she stands very still with her head slightly lowered and a look of deep concentration in her eyes.
Det er forståelig. En kan tenke seg en slags gjensidighet bygget inn mellom hud og tunge. Et minne om det første en fikk kjenne, og det som har fått kuer til å overleve. Noe de må kunne. En kan tenke seg at det kan få en ku til å stå stille, fordypet.
Davis skriver at selv om kuer ikke kjenner betydningen av ord som ‘person’, ‘nabo’, ‘holde øye med’ eller ‘ku’ så eksisterer de og har en udsikutabel og solid ku-tilstedeværelse, mer enn noen andre dyr og folk. Helt til kvelden kommer. Da lurer hun.
They are still out there, grazing, at dusk. But as the dusk turns to dark, while the sky above the woods is still a purplish blue, it is harder and harder to see their black bodies against the darkening field. Then they can’t be seen at all, but they are still out there, grazing in the dark.
Men:
If we turn off the light, and look out in to the dusk, gradually they can be seen again.
(En ku er en ku er ku …)
torunlian 
Legg igjen en kommentar