forheksede barn / bewitched children

oktober 25, 2011 § 3 kommentarer

by michail gubin

by monika traikov

no name …

november, den grusomste av måneder, nærmer seg for hver oktoberdag tiden legger etter seg som vrakgods eller perler eller noe midt i mellom, skyggedager, dagskimt, alt vi glemmer, for november kommer. november som barn blir borte i, de forledes, lokkes, lures til å miste kropp og ansikt. – om noen eller noe kunne gi våre forheksede barn ny tid, en liten stund, en brøkdel av et kort sekund å kysse dem på pannen i. jeg trøster meg med trærne, de klokeste, de største, deres gripende, nakne grener og himmelen som blir tydelig mellom dem. der gikk det et år til.

politics / et flertallsord

oktober 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

Andy Warhole, Red Lenin

A portrait of Mao Zedong with two bullet holes put there by Easy Rider star Dennis Hopper

Leon Trotsskys hjerne

for oppdrift og opphevelse av tyngdekraft eller flying made easy

oktober 15, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg lurer, går det an? Kunne jeg få sveve lite grann? Sånn som jeg greier å løfte meg fra jorden når jeg drømmer? Eller tror jeg bare at jeg gjør det, men ligger egentlig i vann og svømmer? Kan hende det. Faktisk. Ikke rart vi oppsøker bassenger og strender.

tereza vlckova, flyvende kvinne

john neel, floating man

ed ruscha, nine swimmingpools

inside/outside & outside/inside

oktober 11, 2011 § 2 kommentarer

Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984

Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –

Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:

– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».

– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.

– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.

– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)

( fra Speil )

– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».

Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)

– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.

– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.

Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.

 Fra «The Sacrifice».

uten sammenheng, men …

oktober 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

… likevel. Det kunne vært fortellingen om en som allerede har flyttet fra seg selv, er i rommene for siste gang, lider antakelig, alene, det er nødvendig,  må videre, det er i hvert fall helt nødvendig, vet at solen skinner usedvanlig vakkert og nesten mystisk gjennom grenene i trærne like utenfor, vinduene, noen trinn ned, trappen, brostenene, og en kan stanse der og se, lyset, alltid, men velger drømmen, den storslåtte, om det andre stedet, alt for langt borte, alt for øde, alt for kaldt. stedet en aldri kommer til. Ruin. (Det ble tragedie.)

En kan sette sammen nesten hva som helst og få det til.

Simon Browne, Door …

Rena Bass Forman, Tree

Rena Bass Forman, Greenland

druknet hus

oktober 9, 2011 § Legg igjen en kommentar

John Dickson, Drowning House (sunken)

 

 

den som kunne gå tilbake og rette opp / ting / som gikk galt

oktober 8, 2011 § 1 kommentar

 

Foto av Charles Baudelaires kopi av førsteutgaven av Les Fleurs du Mal oppslått på siden med diktet Spleen.

Spleen

When the low, heavy sky weighs like a lid
On the groaning spirit, victim of long ennui,
And from the all-encircling horizon
Spreads over us a day gloomier than the night;

When the earth is changed into a humid dungeon,
In which Hope like a bat
Goes beating the walls with her timid wings
And knocking her head against the rotten ceiling;

When the rain stretching out its endless train
Imitates the bars of a vast prison
And a silent horde of loathsome spiders
Comes to spin their webs in the depths of our brains,

All at once the bells leap with rage
And hurl a frightful roar at heaven,
Even as wandering spirits with no country
Burst into a stubborn, whimpering cry.

— And without drums or music, long hearses
Pass by slowly in my soul; Hope, vanquished,
Weeps, and atrocious, despotic Anguish
On my bowed skull plants her black flag.

— Charles Baudelaire

eplets historie

oktober 6, 2011 § Legg igjen en kommentar

Så dro Steve Jobs av sted. Kanskje så han seg tilbake og tenkte, så mange eplemaskiner, så mange epletelefoner, så himla mange eplebrett som lyser på kloden … Og hva med den biten noen har tatt av frukten? Den som ikke lever lenger får kanskje se om logoen har en dypere mening.

I den første eplelogoen, designet av Ronald Wayne i 1976, henger et lysende eple over Newton og ser ut som det øyeblikkelig skal falle ned og i hodet på ham. Wayne var en av tre grunnleggere, men trakk seg ut. Han hadde ikke råd til å ta økonomiske sjanser på den tiden og åpnet heller en frimerkesjappe som stadig ble ranet. På rammen, omkring Isaac Newton, står det, «Newton … A Mind Forever Voyaging Through Strange Seas of Thought … Alone.»

Waynes logo varte ikke mer en et års tid. Steve Jobs ba designer Rob Janoff å komme opp med noe litt mer moderne.

Biten i Janoffs eple kom først og fremst til for at folk ikke skulle forveksle frukten med en tomat. Og hva angikk alle regnbuens farger, var det Jobs ide. Han mente farger ville «menneskeliggjøre» produktene deres. For Janoff var det greit bare grønnfargen kom på toppen der bladene er.

Regnbue-eplet var Apples logo i 22 år. Da ville Jobs ha et enda mer moderne eple, og vi fikk det monocrome sølv-eplet, Apples logo nå.

Det var fint at du var her Jobs. Den biten ble jo tatt for så lenge siden og var ikke noe du kunne for. Eller er myten om Adam og Eva og Slangen og Eplet egentlig en spådomsfortelling om oss og nå? For oss som driver med myter og arketyper og dikt og forbannet løgn er det alltid noe å lure på.

the wonderland of common things

oktober 2, 2011 § 2 kommentarer

Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.

Cloudcatcher

september 23, 2011 § 2 kommentarer

Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.

ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher