the wonderland of common things
oktober 2, 2011 § 2 kommentarer
Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.
torunlian 
Utrolig nydelig og bra skrevet Torun. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen og tenker ofte: Der hadde jeg flaks gitt! Klem fra Mette
Takk. Tusen takk!