mangler bare vinger, alle sammen
september 17, 2010 § Legg igjen en kommentar
Dave Eggers vet hvordan jeg har det. How come? Vet han andre ting om meg også? Ting jeg ikke visste at jeg visste om, men som går opp for meg når han gjør meg oppmerksom på dem?
Eller hvordan har det seg at vi er så like når vi synes vi er så forskjellige at vi nesten ikke orker å snakke sammen?
Jeg har vært uroet av denne tanken en tid: Hunder er skremmende like hverandre. Og det, enda jeg har en hund og helst så at den hadde en egen personlighet og ikke lignet for eksempel en puddel. Men det gjør den hvis jeg skal være ærlig, i så og si alle fakter og reaksjoner. I forlengelse av det, og ettersom hunden er en nokså stor del av mitt liv: Det gjør meg urolig at mitt forhold til min hund antagelig ligner til forveksling på alle hundeeieres forhold til deres kjæledyr. Jeg og de jeg treffer på kveldsturene har mer enn jeg liker å tenke på felles. Det er mer komfortabelt å føle at en har noe felles med Dave Eggers.
guds hånd
september 14, 2010 § Legg igjen en kommentar
… bare fordi det fikk meg til å tenke på en drøm jeg ikke glemmer selv om det er lenge siden den ble drømt: I et rom står en kasse, like høy som bred som lang som meg omtrent. På kassens ene vegg er det et lite hull. Jeg er blitt fortalt at på innsiden av veggene i kassen står sannheten beskrevet, bare ganske enkelt sannheten, det som forklarer alt. Jeg legger øyet inntil hullet. Ser ingenting naturligvis, fordi jeg med mitt eget øye stenger lyset ute. Det er heller ikke et alternativ å bryte kassen opp. Da vil den knuse og sannheten forsvinne helt.
The Hand of God fra serien Obstaculum av Craig Hunter Parker.
Rusle i cyber
september 4, 2010 § Legg igjen en kommentar
er som å gå på stranda og se etter glatte steiner med fine farger og skjell, deler av ting som er revet løs fra seg selv, halve hummerteiner, drømme om å finne en skatt som har ligget i havet og ventet og ventet, er å tro at i dag, i dag, er å gå hjem med to tomme hender igjen, eller bare en liten blå plastikkand, men så har tiden kommet for deg og for den, for den letende, troende, fattigpiken og skatten, du er ute og leter, den har drevet i land, du fant.
det meste av det jeg funnet på strender har jeg kasta fra meg igjen, men en stol fra et cruiseskip, en flaskebunn slepet perfectly rund, en kråkebolle av stein, skår fra tallerkener med rester av mønster i blått for eksempel og de aller glatteste steinene, sånne ting, har jeg tatt med meg hjem. Av og til tørker jeg støv av dem og minnes. Ikke dagen jeg fant dem, ikke timen og været, men tingen og akkurat som det som er inne i den, det den bærer, en nesten gripbar fortelling. I cyber går jeg på cyberstranden, plukker gammelt jeg hadde glemt, snur det og ser det igjen, sier: herregud, så fint, til meg selv, smiler kanskje, eller gråter, alt ettersom, ser på det en gang til og sier: men likevel, ikke så spesiellt, slipper det fra meg igjen eller stikker det inn i bloggen, går videre, bortetter havet som skyller, den urgamle lyden, og ser etter noe nytt, noe annet. Jeg skjønner at det jeg ser på mer enn to ganger, gjennkjenner, nytt eller gammelt, ligner på stranden i seg, min strand, i meg.
Det får bli Yamamoto en gang til …
skal, skal ikke
august 31, 2010 § 4 kommentarer
skifte layout på siden.
Herregud, hvordan det går an å bruke timer på nothing. Bare lure på om det ene er bedre enn det andre, eller er det helt feil? Eller grønt eller bare noe grått? Er det bedre? Siden det er september i morgen? Er det safe? Du lurer og lurer som du lurer på hva du skal ta på deg når du skal ut en dag det ikke hadde hjulpet hva du hadde tatt på deg uansett. Du blir bare enda mer surrete av det og naken, naken er egentlig svaret. Naken i badekaret, en paracet og så en bok eller noe som ikke er krevende resten av dagen. Sengen. I lenestolen. Og håpe på dagen i morgen i stedet. At den kommer og alt har forandret seg. Det hender ikke så sjelden. Jeg innbiller meg at begge deler, den forbannede dagen og den som er helt grei kommer av noe i atmosfæren. Kommer fra utenfor oss. Det virker urimelig at jeg, jeg som er den samme som meg, skulle forandre seg sånn fra en time til en annen. Det må ha med noe utenfor oss å gjøre. Noe større som ikke kan styre seg. Så, nei, NEI! ikke gjør noe selv, ikke i dag, ingen forandring, for det kommer til å forandre seg. Jeg lover. Ligg rolig og les i sengen og hvis det gjør vondt å ligge på ryggen så snu deg og ligg på magen, og hvis det ikke er så deilig heller så snu deg igjen. But leave it to that.
eugenio montale/joseph brodsky
august 29, 2010 § Legg igjen en kommentar
Joseph Brodsky, nobelprisvinner i 1991, skriver om Eugenio Montale, nobelprisvinner i 1975, i At Behaga en Skugga
Poesi är i grund och botten artikulation av en perception, en översättning av denna perception till det språkliga arvet – språket är, när allt kommer omkring, det bästa redskap som står till buds. Men hur mycket detta redskap än bidrar till att förgrena och fördjupa perceptionerna – varvid det ibland avslöjar mer än som ursprungligen avsetts, något som i lyckliga fall sammanfaller med perceptionerna – vet varje mer eller mindre erfaren diktare hur mycket som har utelämnats eller har blivit lidande på grund av det.
Clodagh Brook diskuterer Eugenio Montales arbeid i Montale and Writing: Creation or Expression
The first issue to be discussed is whether there is a duality within the inner experience before public expression takes place. Those who argue that all experience is linguistic would naturally reject any such duality. Hester writes that Wittgenstein posits language as a vehicle for thought in the Philosophical Investigations, rather than seeing thought as internal, and sees thinking not as a mental activity, but as an activity of operating with signs. Many theorists believe that no object exists without a word for it existing. If a duality is posited this would imply that the inner experience includes linguistic and non-linguistic elements …
… Whether or not these non-verbal elements actually exist, the belief, which is commonly held, that they do exist may well contribute to the sensation that some experience which is beyond language and alien to language does exist. And this sensation in turn is one of the contributing factors to the idea that something inexpressible, lying beyond language, exists. If one believes that there are elements in the mind that are in an alternative non-linguistic form, then the ‘translation’ of those elements into a linguistic form is likely to cause a radical change in their constituency — tantamount to a betrayal of their original existence …
… Montale does not agree that the outward public expression is just the pure communication or translation of some already perfect inner act. He believes that the act of writing itself is creative:
Is the lyric “a state of mind expressed”? Yes and no, as the lyric has a starting point, a state of mind, but it also has a point of arrival which is often unforeseeable and which is never, or hardly ever, the exact translation of that state of mind.
And furthermore in “Tutti in pentola” (1963) he writes:
The true poet never knows where he has to arrive at: if that was not the case every distinction between industry and art would collapse.
Eugenio Montale med kvinne og rose
Joseph Brodsky fødtes inn i en jødisk familie i Leningrad. I 1963 ble han arrestert for sosial parasitisme. Del av et utskrift fra rettsaken ble smuglet til «Vesten».
Judge: And what is your profession, in general? Brodsky: I am a poet and a literary translator. Judge: Who recognizes you as a poet? Who enrolled you in the ranks of poets? Brodsky: No one. Who enrolled me in the ranks of humankind? Judge: Did you study this? Brodsky: What this? Judge: How to become a poet. You did not even try to finish high school where they prepare, where they teach? Brodsky: I didn’t think you could get this from school. Judge: How then? Brodsky: I think that it … comes from God, yes God.
(Brodsky) suggested that the Western literary tradition was in part responsible for the world having overcome the catastrophes of the twentieth century, such as Nazism, Communism and the World Wars. During his term as the Poet Laureate, Brodsky promoted the idea of bringing the Anglo-American poetic heritage to a wider American audience by distributing free poetry anthologies to the public through a government-sponsored program. This proposal was met with limited enthusiasm in Washington.
Wikipedia
Hmm…
«The Constitution doesn’t mention rain.»
— Joseph Brodsky
torunlian 
