jeg tenkte på noe fint jeg har glemt
november 21, 2010 § 4 kommentarer
Det er komplisert. Det er kanskje mer komplisert enn det behøver å være. Det er mulig å gjøre det enklere. Det sies. Ikke tenke så fælt på så mye. Men er det virkelig mulig å slutte å tenke, eller bare tenke litt mindre? Går det an å bestemme seg for å la en tanke henge i lenge, og nokså alene, sånn at det oppstår en tydelighet og forklaring? Går det med trening? Er det gener du fikk eller mangler som avgjør om du får en klar og lettfattelig hjerne, eller en som er disig og springende slik at du hele tiden føler du tenkte på noe viktig, men så har du, i neste øyeblikk, glemt hva det var? Du snur deg og snur deg og virrer og lytter i alle retninger, prøver å tenke deg bakover, finne det. Men du har mistet det. Og du vet ikke hva du har mistet en gang. Og slikt skal en bale med. Stadig.
Kart over verden fra den gang verden var mer oversiktlig, via BibliOdyssey
en leksjon i dramaturgi rett og slett
november 17, 2010 § Legg igjen en kommentar
Erin Hanson sier det rett ut i sin «Need To Want Less»-serie. Så rett ut at det nesten er irriterende. Og glimrende dramaturgi. «Want» går i dass, selvfølgelig, og langsomt erkjennes «Need» og hva har vi da? Vi har vokst opp litt. (Og vi har en bra historie.)
… sier Erin Hanson og, – «That’s it», som Janis Joplin sa det så fint.
Utenfor/Innenfor
november 13, 2010 § 2 kommentarer
Det begynte med det aller første minnet fra mitt eget liv. Jeg stakk meg unna de andre og gikk hjem, nedover jordet, bortover gaten, inn under de to store trærne utenfor huset vi bodde i. En transformatorstasjon. En grå-grønn bygning nesten helt uten vinduer. En hermetisk bygning. Jeg gikk opp de to, tre trinnene mot den mørke, tunge døra og strakte meg mot ringeklokka. Jeg nådde ikke opp. Jeg prøvde dørklinken, men døra var og ble låst, liksom for evig og for alltid lukket. Jeg la meg ned og så på den og tenkte, dette er livet: Utenfor. Vi er utenfor det egentlige vi som er her og er mennesker. Jeg har beskrevet det i Undrene.
Siden leste jeg «Den Hemmelighetsfulle Hagen» mange ganger. Det må ha vært som en slags egenterapi. Som trøst. Det finnes nøkkel. Og innenfor er fint. I døden.
Entrence to Garden, Clarence H. Whites
The Key, Mark Tansey
Jorge Luis Borges
november 11, 2010 § Legg igjen en kommentar
«Jeg går langsomt, som en som kommer så langt borte fra at han ikke forventer å ankomme.»
– Jorge Luis Borges
Å … Det er sånn noen skriver. Vidåpnende. Et rom som ikke skapes av ordene i seg, men av alt det usagte som ligger mellom elementene ordene beskriver.
Mellomrommet. Det vi puster i. Det som er der helt selvfølgelig, men helt usynlig. Det vi ikke merker. Det vi ofte ignorerer. Livsviktig. Det er det som åpner seg og gir: stjerneperspektiv.
TIME TABLE
november 8, 2010 § Legg igjen en kommentar
… ordet, Time Table, får meg til å falle til ro til tross for at det også spenner tiden ut i det uendelige som jeg ikke forstår et dugg av. Det er ingen begynnelse, det er ingen ende, men det finnes en beroligende orden i det ubegripelige. Sekundene, minuttene, timene, seksti, tolv, tjuefire, og så er vi tilbake igjen der vi har vært så mange ganger og ser begge viserene, den korte og den lange, over og under hverandre, på klokkene, og slik fortsetter det. Slik fortsetter det. Paradoksene er paradoksalt nok de beste nervemedisinene.
Og om du ikke har vært der før, så besøk BibliOdyssey som fant denne beroligende tidtabellen i Mitchell’s new General Atlas.
song to the siren/this mortal coil
oktober 18, 2010 § Legg igjen en kommentar
Tenk om alle kunne synge sånn. Tenk om alle bare reiste seg,
hadde vidunderlige stemmer og sang. En sang ingen av oss visste at vi kunne. En ny en. En som som var ny for alle. Ville ikke det vært magisk kanskje? Og hvis det var det samme lyset som det er ute akkurat nå, 16.51, i dag, grå himmel, men det ser ut som om sola skinner opp på den fra et eller annet sted under. Den er grå, men nærmest gyllengrå. Kan det være det er jorda selv som skinner? Midt på dagen?
Men på en annen side, som alltid finnes, alltid, samtidig med det som er vidunderlig, samstemt er forferdelig, forferdelig skremmende. Det er farlig.
Kanskje best vi synger en og en. Eller, jeg spiller Song to the Siren omigjen og bare lytter.
ikke blues, men søndag morgen news
oktober 17, 2010 § 2 kommentarer
Om hvorfor det er fordelaktig at hjerneceller dør, fra Nicholson Baker‘s The Mezzanine … (via art ravels)
Åh! Jeg føler meg mye bedre nå. Det med hjerneceller har bekymret meg, men jeg forstår at Baker har forstått, erfart antagelig, at tap av hjerneceller ikke bare er nødvendige, men gledelige hendelser. Det er ikke bare måten jeg fikk hjerneceller på, men, i enda større grad, måten jeg mister hjerneceller på som gjør meg unik. Jeg puster ut. Og inn igjen selvfølgelig. Jeg lever. Hjerneskadet, ja, men inderlig og sært begavet og berøvet.
ikke så mye gir meg lyst til å røyke igjen, men …
oktober 15, 2010 § 5 kommentarer
denne, On That First Day of Autumn, gjør det faktisk. Våkne en morgen, før vinter, og ikke ha noe annet å gjøre enn å ta en sigarett. Røyke den. Alene. Me and my cigarette and f***k the rest. Ta på frakken og gå og sparke i løvet, alene, i Frognerparken. Røyke igjen. Nyte avhengigheten. Være den fortapte. Den som kjenner noe. Følsom. På en måte.
Her lå en video, On that first day of autumn, Krystal Warren …
… men så var det noen som la ny og slick lyd på de utsøkte bildene og den ble noe helt annet og knapt så «inspirerende». Jeg tok den vekk. Forget it.
torunlian 