den hemmelighetsfulle hagen
februar 23, 2010 § Legg igjen en kommentar
Mange, mange ganger. Skadet? Litt antagelig.
jeg har tenkt på det i natt: konflikt
februar 23, 2010 § 2 kommentarer
Karakteren min sitter i en bil på ferjekaia i Horten (jeg har aldri vært i Horten, men Google har, og dessuten så ligner norske småbyer hverandre til forveksling, alle har et apotek på omtrent samme sted). Hun, karakteren, har nettopp vært på apoteket, sovemedisin og noe beroligende (anes konfliktstoff?). Hun har tatt med seg takeaway kaffe og en muffin fra en kafe (en av de hyggelige som alltid finnes i nærheten nå for tiden, fint det, men øker ikke konfliktnivået). Hun sitter altså i bilen sin (den er nyreparert, en konflikt mindre! pokker, hvorfor lot jeg det skje?) og har i seg varene mens hun ser ut på en tung, grå himmel som går umerkelig over i fjord der ute et veldig diffust sted . (Dårlig vær er sjelden konflikt, i høyden dårlig stemning, symboler er vanskelige greier, sjekk Hemingway fra tags). Hun, karakteren, sitter og sitter. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. (Jeg vet ikke hva hun skal gjøre). Hun vet ikke hva som skjer. Og, God damn it, ikke jeg heller. Jeg har ikke peiling. Skal hun bare dra hjem? Eller hvor skal hun kjøre? Til hvem? Og hvorfor? Konfliktene er diffuse (symboliseres ikke av det diffuse ved himmel og fjord og deres møte i horisonten, men er en svakhet ved plottet, – kanskje). Telefonen ligger i passasjersetet. Den ringer foreløpig ikke. Jeg kan la den ringe. Ja, det vil jeg gjøre. Jeg vil la den ringe. Den ringer. Karakteren tar den. Ingen sier noe. I andre enden er det et menneske, men mennesket sier ikke noe. (Altså, om ikke annet: jeg minner om at konflikt finnes… eller i hvert fall fantes). Hun legger på. (Takk Gud for skjult nummer.) Og det var det liksom?
Nei. Noe må skje. Hun kan ikke bare sitte der lenger. (Jeg trenger åpen konflikt. JEG, forfatteren trenger å se og forstå den. Så kan jeg skjule den etterpå hvis det blir for platt og simpelt. 1. Hvem er hun egentlig i konflikt med? 2. Alle? 3. Og ingen. 4. Han som hun først og fremst var i konflikt med er død. 5. Shit. 6. Can I bring him back? 7. Not alive.) Det var det, igjen. Stille som i graven. Kan hun i et øyeblikk av desperat lengsel etter en å si noe til, bare hva som helst, ringe sin mor som hun ikke liker? Ringe selv om hun virkelig ikke liker henne? Er det sannsynlig handling? Kanskje ikke, men konflikt. (Konflikt? Ja, men ikke så interessant for fortellingen. Litt på siden foreløpig. Og litt tråkig. Egentlig. Jeg innrømmer det.) Jeg lar henne sitte litt til i bilen. Tenke på 9.11. Det var heavy. Definitivt utenfor fortellingen, men skikkelig sverdslag. I verden. (Hvor lenge er det interessant å «tenke» på 9.11? Ikke lenge. Verken hun eller jeg kommer videre av det. Ser konsekvens for karakteren. Se. Der var det over.) Okei, jeg setter meg inn i bilen. JEG. Vi får snakke sammen. Jeg kommer fort gående opp langs siden og åpner døren før hun forstår hva som skjer. Jeg ser henne rett inn i øynene. Jeg foreslår: Fatal flirt? Blood money? Killer? A life in hell? World of hurt? Hun sier: Alt sammen. OK. We are cooking again.
PS. Jeg skal dra og sjekke ut Horten før boka er klar. Eventuelt er klar. Vi får sannelig se på det.
salige salinger til morgenkaffen
februar 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
siste kapittel av catcher in the rye lest av, vet ikke hvem, men lest for deg, ligger under denne lenken. brevet til Mr. Herbert er J.D. Salingers svar på en henvendelse han har fått noen ganger og er trett av. han virker generelt trett vil jeg si. den store trettheten er ikke noe som bare rammer nåtidsmennesket. trodde vi ikke egentlig det? at vi er den aller tretteste generasjonen. vi har vært der, vi har gjort det, vi har sett det, alt sammen. er det noe mer? den store trettheten kan, når den rammer, kjennes ut som den faktisk bare rammer en selv og ingen, ingen andre, den rammer ikke vårt vi en gang, men mitt meg. jeg, i særdeleshet, er den tretteste som har levd. hvorfor er jeg det? (spørsmålet rettes opp og ut i en uttømt evighet og gud forby at det kommer et svar, og hvis, – så ignorer). jeg er så trett at jeg nesten ikke behøver å leve mer. too bad at jeg er så levende. jeg har lyst å stå opp. jeg har lyst på kaffe. (FYI: det er morgen). har lyst til å skrive. irriterende. en ganske glad forfatter. hvem vil være det? (jeg. bank i bordet. jeg).
“I hope to hell that when I do die somebody has the sense to just dump me in the river or something. Anything except sticking me in a goddam cemetary. People coming and putting a bunch of flowers on your stomach on Sunday, and all that crap. Who wants flowers when you’re dead? Nobody.” - The Catcher in the Rye.
Herr Salinger, hvor er du egentlig nå? Are you OK? Are you dancing? Accept my flowers, please.
for søndags skyld
februar 21, 2010 § Legg igjen en kommentar
computersex
februar 21, 2010 § Legg igjen en kommentar
det har vært nokså hett mellom Mac og meg en ukes tid, nettside, facebook, lange turer på webstranden for å lete, etter hva, vet ikke helt, men noe som blinker og skinner, helst gull, noe jeg ikke har sett maken til, noe helt glatt og rundt varmet opp av solen eller noe ubegripelig skylt i land fra et russisk skip. neste uke skal jeg skrive igjen. på romanen som kanskje er banal og hvem vet, hvis den blir gitt ut vil noen kunne komme til å le av den på en gal måte. den er ikke morsom forresten. eller bare veldig langt nede. kanskje. jeg vet ikke helt. det er ironi. men heller ikke den ligger helt oppe i dagen og er umiddelbart tilgjengelig. den befinner seg i større grad i rommet rundt boken enn inni. håper jeg man kan si. det er sjansespill å skrive noe som ikke er åpenbart morsomt. farlig. She decided to deal with abuse by getting the digs in at herself before anybody else could. «I thought, ‘If I put myself down in a more witty way than they can, then they won’t bother to do it,’ you know?» gjøre det selv, før andre gjøre det. gjøre det verst av alle. spille skarpest. i morgen skal jeg uansett ta opp tråden. kanskje i dag allerede . etter kaffen. jeg skal lese meg gjennom de 20 siste sidene jeg skrev før jeg henga meg til Mac’en sist tirsdag. det finnes motstand. tar alltid tid å komme tilbake. inn igjen. hvis jeg kommer inn. du kan aldri vite.
In Praise of Online Obscurity – Bud Parr – Reading and Writing in The Age of Sand
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
In Praise of Online Obscurity – Bud Parr – Reading and Writing in The Age of Sand.
«Why? Because socializing doesn’t scale. Once a group reaches a certain size, each participant starts to feel anonymous again, and the person they’re following — who once seemed proximal, like a friend — now seems larger than life and remote. “They feel they can’t possibly be the person who’s going to make the useful contribution,” Evans says. So the conversation stops. Evans isn’t alone. I’ve heard this story again and again from those who’ve risen into the lower ranks of microfame. At a few hundred or a few thousand followers, they’re having fun — but any bigger and it falls apart. Social media stops being social. It’s no longer a bantering process of thinking and living out loud. It becomes old-fashioned broadcasting.
The lesson? There’s value in obscurity.»
If they say so. Yeah. I’m right there. In deep obscurity.
A Journey Round My Skull: Slovakian Expose Redux
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
A Journey Round My Skull: Slovakian Expose Redux bokomslag fra den gangen de ikke skrek mot deg om hvem, hva og hvor mange vi skal nå, men hvisket. alle er ikke like «stille», men de er pene. jeg skal ikke si til forlaget mitt at sånn vil jeg ha. skal ikke plage dem med helt usynlige omslagsforslag. men en kan jo lure noen ganger, tenke at det finnes en vei under støyen og opp, gjennom, i midten av alt, og der får du fart og flyr over. dreaming.
kaffe
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
hunden er våken. jeg er våken og drikker kaffe. han som måker snø er våken. han hakker på isen. han gir seg ikke. det er bedre enn salt. tross alt. og nå er han uansett ferdig med saken. nå er det stille. ingen grunn til å utsette arbeidet lenger. jo, nå begynner han å skrape. det er minst like ille. jeg tror han koser seg med det. når jeg lager lyder, med gressklipper, for eksempel, i hagen, for eksempel, så skammer jeg meg. jeg liker ikke at jeg bråker. vi er forskjellige der, folk, mener jeg. noen synes det er greit. fint hvis de kunne si i fra til meg, si: det gjør ikke noe. kanskje jeg også kan bli en sånn som synes bråk er helt okei. nå kjører snømåkertypen. han bråker med motoren på bilen. (jeg rister på hodet).
torunlian 