word, my ass … jeg trenger hjelp
mars 17, 2010 § 1 kommentar
word gjør besynderlige ting med dokumentene mine. det begynte med at programmet ikke helt svarte på scrolling. jeg scrolla, det skjedde ingenting. så scrolla jeg igjen, hardt opp og hardt ned flere ganger, nada, men da jeg klikket skjedde alle scrollingene jeg hadde gjort på en gang, eller feil, – i full fart etter hverandre. ok, jeg skjønner at jeg må scrolle litt og så klikke for å greie å holde en viss orden og navigere opp og ned siden, men, – det er ikke bare dette word plutselig gjør. da jeg ville skrive e med apostrof så frøs mac’en inn i istiden. jeg kunne ikke bevege et eneste dokument eller program uansett hva jeg gjorde med tastene. jeg tvangsavsluttet og skrudde maskinen på igjen. så helt fin ut, men da jeg åpnet dokumentet jeg jobber på, i word, viktige sider i romanen, så skjedde det samme, scrollfunksjonen funker ikke som den skal og apostrofen får maskinen til å fryse. jeg prøvde å åpne et annet dokument. der funka apostrofen. men så prøvde jeg et tredje. frys igjen og tvangsavslutting. angst naturligvis. jeg flytta alle word-dokumenter over på stikk og inn på en annen maskin. der gjør dokumentet jeg jobber i akkurat samme c-moment. fryser på apostrofen, men det virker som det er i orden med scrollingen … noen som har hatt lignende problem? P.S. for noen dager siden, da jeg klikka meg inn på en lenke etter eller annet sted på weben kom det opp en foruroligende side forresten, så ut som en word-side, altså fra word-fabrikken hvis en kan kalle det det, den sa at det var farlige ting på maskinen, ikke orm, men noe på t, husker ikke hva det heter. jeg trodde det var løgn og fanteri og skrudde av alt. men det var kanskje sant, da. trojansk hest, var det det het … jeg har ringt til en mac-doktor, men hvis noen kjenner til lignende … så vær så snill. (det virker som det er bare word som er smittet)
en solskinnshistorie (kanskje mest for et barn, og kanskje bare på en måte)
mars 13, 2010 § Legg igjen en kommentar
Det handler om Lille Perle, en dråpe fra en sky, antagelig fra en av de vi kaller perlemorskyer. Hun ville så gjerne ned på jorda, hun syntes det så veldig fint ut, så mange ting, slott og sjøer og byer og sauer og kuer. Lille Perle maste og maste og fikk lov til slutt. Hun falt. Hun gikk rundt på jorda en stund, men nesten ingenting var sånn som det hadde sett ut fra oven. En nokså vanlig erfaring. Men det er ikke sånn at det hjelper å si det til folk eller dråper. Du må ned der å kjenne det selv, på kroppen. Det gikk som det måtte, Lille Perle ville tilbake til himmelen sin og skyen og begynte å gråte. Da kom et et eller annet forbi, jeg vet ikke hva, så god i fransk er jeg heller ikke, men i hvert fall, det som kom forbi sa: Rop på solen. Og Lille Perle ropte på solen. Sol, jeg vil tilbake til skyen min! Og solen sa, okei da. Den skinte på Lille Perle av all sin kraft. Og Lille Perle ble varm og steg og steg og steg som en såpeboble til vers. Det gikk så lett at hun nesten trodde hun gjorde det selv. Og hun jublet. Snart var hun tilbake i perlemorskyen sin sammen med de millioner av andre dråper med vann hun hadde forlatt. Hun var veldig lettet og glad. Hun fortalte de andre om alt og avsluttet med: Jeg drar aldri tilbake til jorden igjen. Å, joda, sa perlemorskyen litt strengt, jeg beklager, men alle dere dråper skal ned der igjen, dere skal ned neste gang jeg gråter.
(Dette er bare siste side av denne lille franske boken, men jeg regner med at Lille Perle i begynnelsen var en nokså hovmodig dråpe helt på randen av perlemorskyen som syntes hun var penere og bedre enn de andre dråpene og at hun derfor fortjente spesialbehandling, som f.eks egen reise til jorden på første klasse, men hva var det hun lærte? Du er ikke bedre enn de andre dråpene fordi du er framme i lyset, du stiller bare de andre i skyggen … Noe sånt noe. Eller det er best å være sammen om saker og ting, ikke være alene. Eller alt til sin tid. Eller det går som det må, og det er ikke du som bestemmer: du skal ned, du skal opp, du skal ned og så skal du opp igjen, osv.)
du mener?
mars 12, 2010 § Legg igjen en kommentar
Akkurat. Alle sammen? Skjønner. Ja, for jeg har lurt litt på det, – om … Kunne jeg ikke beholde bare et par av dem? Noen stykker? En tre, fire, fem? Neivel. Det er jo litt fælt da, men … Alle? Det var meg som spurte igjen. De nikker. Jeg puster dypt inn og ut. (Sukker.) Jeg får ta på meg hansker.
(Jeg er sikker på at når jeg har gjort det og snudd meg og gått, gråtende, men med en vinter i magen, iskald på midten, er det noen andre som finner dem, pusser dem opp og får liv i dem, tjener et hav av penger på mine elskede darlings. F**n ta dramaturger og konsulenter.)
før jeg begynner
mars 11, 2010 § Legg igjen en kommentar
Vekket av hunden. Den er pen, så det er vanskelig å ikke si okei, da til den. Jeg lot den sitte i et par minutter å se på meg, logre med halen, men så måtte jeg gi meg, lukke opp øynene og klø den. Jeg snudde meg rundt og satte føttene på gulvet og sa at vi står opp. Hunden løp lykkelig til døren og satt der og så henholdsvis på meg og på den. Hunder har en akseptabel måte å være insisterende på. Det er noe med halen som går og går. Vanskelig å ikke la seg sjarmere av den. Som om den logrer for deg spesielt. Du tror det. Så gikk vi rundt kvartalet. Hunden har sitt å gjøre, jeg følger etter den og tenker på været. Himmelen. Ikke noe spesielt med den, men… Grå bare, på grensen til tung, men jeg tenker på været likevel og streifer så vidt bort i hva jeg skal gjøre, det jeg skal skrive, men bare så vidt. Så er vi rundt og går inn igjen. Men før jeg begynner kaffe. Med melk …
i like the story as well as when you told it
mars 9, 2010 § Legg igjen en kommentar
å, å, å om dette var boka mi. om jeg kunne kommet på en sånn bokside. om noen av sidene i hvert fall, i bøkene mine kunne vært sånn som denne. mer en følelse, du vet, av jeg vet ikke hva, men kanskje … pussige? ja. så leseren bøyde seg en anelse nærmere og studerte. glemte seg litt. det ville vært bra.
tallerkenfortelling
mars 7, 2010 § Legg igjen en kommentar
Min hovedkarakter i boken om mordet, (eller var det ikke et mord likevel?) heter Ellen, det gjorde farmoren min også. Det finnes ingen likheter mellom dem. Ikke en gang helt marginale. Jeg bare liker navnet. Eller det kjennes i hvert fall ikke helt fremmed ut. Det kjennes faktisk mindre fremmed ut enn mitt eget. Og det var ikke en gang sånn at jeg brukte det da hun levde. Jeg kalte Ellen for farmor, og jeg kjente ingen andre som het det. Jeg likte farmor. Plommene? De er fra farmors pyntetallerken. Den hang på veggen i kjøkkenet hennes. Du kunne se på den og ut i noe annet. Dra gjennom den til et annet sted. Drømme. Det gjaldt for middagstallerknene vi hadde hjemme også. Den blå kinesiske tallerkenen, Blue Willow eller piletresmønsteret. Du spiste opp og så kunne du sitte å se ut i eventyret mønstret var tatt fra. Eventyret om den kinesiske mandarinens datter Koong-See som forelsket seg så håpløst i farens sekretær Siang-Lee. Mandarinen bodde i en underskjønn hage der de to traff hverandre i dyp hemmelighet. Men det hadde jo ikke vært et eventyr om det ikke var for at Madarinen oppdaget dem og for at han hadde lovet bort datteren sin allerede, og det til en søkkrik Hertug. Mandarinen satte opp et gjerde tvers over gressplen og gangsti for å holde sekretæren borte fra datteren. Han bygget et lite hus tett inntil sitt eget der hun ble holdt fanget. Men det lykkedes selvsagt de unge å flykte over broen midt i tallerkenmønsteret. De skal være to av de tre skikkelsene på broen. De gjemte seg i huset til Koong-Sees terne, men det var ikke trygt, så de flyktet nedover floden i båt så fort de fikk en anledning. De fant seg et sted langt borte der de de kunne leve i fred og elske hverandre, men ikke for alltid. Eventyret har ingen lykkelig avsluttning i timelig forstand. Siang-Lee ble etterhvert en anerkjent forfatter, jeg vil tro han skrev kjærlighetsdikt, og gjennom disse fant Hertugen Koong-See var lovet bort til, fram til dem. Hertugen og hans soldater drepte Siang-Lee. Da styrtet Koong-See til sine gemakker, gikk inn og satte fyr på dem. Hun omkom i flammene. Heldigvis grep gudene inn. De omskapte Koong-See og hennes elskede sekretær til to udødelige duer 
som et bilde på deres trofasthet. De nesten kysser hverandre på himmelen midt i mønsteret. På den kinesiske tallerkenen er de fleste av scenene i eventyret avbildet, forbudt kjærlighet, flukt, lykkelig kjærlighet, voldsom avsluttning. Tallerkenene jeg spiste på hele oppveksten fortalte meg altså flere ganger om dagen en ekte romantisk tragedie. En slags indoktrinering.
hmhmhmhm …
mars 4, 2010 § Legg igjen en kommentar
when you’r smiling, oh, when you’r smiling, the whole world smiles to you, hmhmhmhm, hmhmhmhm, hmhmhmhmhmhm, og så videre. jeg smiler, men jeg føler ikke at det hjelper alltid. synes det kan være irriterende at det hjelper for andre. synes det kan være forsmedelig, faktisk, at noen bare smiler, overflatisk til og med, og slipper unna med det. jeg vet at det ikke er pent. av meg. og ikke unne andre et fortrinn bare fordi det ikke er mitt. men hvor grei skal du være? : grei. ikke noe særlig mere. hmhmhmhmhm … det kunne vært mye verre.
godnatt anette sagen
mars 3, 2010 § Legg igjen en kommentar
på dette kortet står det sånn cirka: godnatt Anette, det var synd at de måtte lure deg for å vise oss alle hvor puslete de er. nå vet vi beskjed. det var synd det var deg de brukte. ingen grunn til å ta det personlig. de ville gjort det mot alle jenter. det var også synd forresten, at de ødela festen for Kollen som de sier de er så stolte av. nå ligger de strødd rundt som skampletter i unnarennet for alltid, og det finnes ingen måte å få dem vasket vekk på. stakkars Kollen. det er jo ikke Kollen sin skyld at den kjenner sånne ørsmå menner. Kollen vet nok inne i hjertet sitt at det er ikke sånn at alle du kjenner er venner. Kollen vet godt hvem du er også, så godnatt Anette, og fint at du ikke juger sånn som de gjør. fint at du smiler og løfter den lille nesa di opp mot himmelen. fortsett med det. kan du forresten si godnatt til faren din også? jeg skjønner at han ble sinna. hadde du vært datteren min hadde jeg vært enda mer sinna enn jeg er nå, og da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. det er antagelig best for alle at du ikke er datteren min. vi vil jo ikke ha noe blodbad heller. eller skrikeri. men hils faren din. jeg forstår hva han mener. nå er det mørkt, men det lyser i Kollen selv etter denne dumme dagen. Kollen lyser for deg, det er jeg helt sikker på. den hvisker utover hele landet, si godnatt til Anette. si til Anette at jeg elsker henne. godnatt Anette. Kollen er veldig, veldig, veldig glad i deg.
torunlian 