tallerkenfortelling
mars 7, 2010 § Legg igjen en kommentar
Min hovedkarakter i boken om mordet, (eller var det ikke et mord likevel?) heter Ellen, det gjorde farmoren min også. Det finnes ingen likheter mellom dem. Ikke en gang helt marginale. Jeg bare liker navnet. Eller det kjennes i hvert fall ikke helt fremmed ut. Det kjennes faktisk mindre fremmed ut enn mitt eget. Og det var ikke en gang sånn at jeg brukte det da hun levde. Jeg kalte Ellen for farmor, og jeg kjente ingen andre som het det. Jeg likte farmor. Plommene? De er fra farmors pyntetallerken. Den hang på veggen i kjøkkenet hennes. Du kunne se på den og ut i noe annet. Dra gjennom den til et annet sted. Drømme. Det gjaldt for middagstallerknene vi hadde hjemme også. Den blå kinesiske tallerkenen, Blue Willow eller piletresmønsteret. Du spiste opp og så kunne du sitte å se ut i eventyret mønstret var tatt fra. Eventyret om den kinesiske mandarinens datter Koong-See som forelsket seg så håpløst i farens sekretær Siang-Lee. Mandarinen bodde i en underskjønn hage der de to traff hverandre i dyp hemmelighet. Men det hadde jo ikke vært et eventyr om det ikke var for at Madarinen oppdaget dem og for at han hadde lovet bort datteren sin allerede, og det til en søkkrik Hertug. Mandarinen satte opp et gjerde tvers over gressplen og gangsti for å holde sekretæren borte fra datteren. Han bygget et lite hus tett inntil sitt eget der hun ble holdt fanget. Men det lykkedes selvsagt de unge å flykte over broen midt i tallerkenmønsteret. De skal være to av de tre skikkelsene på broen. De gjemte seg i huset til Koong-Sees terne, men det var ikke trygt, så de flyktet nedover floden i båt så fort de fikk en anledning. De fant seg et sted langt borte der de de kunne leve i fred og elske hverandre, men ikke for alltid. Eventyret har ingen lykkelig avsluttning i timelig forstand. Siang-Lee ble etterhvert en anerkjent forfatter, jeg vil tro han skrev kjærlighetsdikt, og gjennom disse fant Hertugen Koong-See var lovet bort til, fram til dem. Hertugen og hans soldater drepte Siang-Lee. Da styrtet Koong-See til sine gemakker, gikk inn og satte fyr på dem. Hun omkom i flammene. Heldigvis grep gudene inn. De omskapte Koong-See og hennes elskede sekretær til to udødelige duer 
som et bilde på deres trofasthet. De nesten kysser hverandre på himmelen midt i mønsteret. På den kinesiske tallerkenen er de fleste av scenene i eventyret avbildet, forbudt kjærlighet, flukt, lykkelig kjærlighet, voldsom avsluttning. Tallerkenene jeg spiste på hele oppveksten fortalte meg altså flere ganger om dagen en ekte romantisk tragedie. En slags indoktrinering.
torunlian 
Legg igjen en kommentar