torunlian

det er mørkt. høstmørkt klokken 1800 om kveldene. i nesten to måneder til skal det bli mørkere og mørkere. og det skal bli kaldere før det blir varmere igjen. det er hvis kloden fremdeles henger på plassen sin i universet og snurrer rundt sin egen akse som om ingenting. det er hvis ikke en storm i verdensrommet plutselig skulle feie den bort til ulevelige områder i melkeveien eller andre galakser. men det virker stabilt. sånn nogenlunde. for en som synes hundre år er nokså lenge. for ikke å snakke om tusen. alt jeg vet er at hver dag har solen kommet opp over horisonten og gått ned igjen uten å krangle. dagen er noen ganger kortere og noen ganger lengre, men det som ikke er likt med dagen fra dag til dag er i alle fall likt fra år til år. det er betryggende. likevel har jeg lyst på en storm. jeg har lyst at noe skal rive i trærne sånn som det gjorde i trærne i New York da Sandy for forbi henne her for noen døgn siden. jeg har lyst å lene meg mot vinden og se at det pisker fra himmelen ned mot plener og asfalt og gatestener. jeg vil at trær skal velte over og ødelegge biler. jeg har lyst å sitte inne og kjenne og se at strømmen går. endelig. jeg har lyst å greie meg på hermetikk og fyre med ved. hvorfor har jeg det?

jeg vil at alt skal være ved det samme i universet i all tid. og samtidig vil jeg gjerne rives i filler sammen med det. jeg vil ha forandring av dimensjoner. men jeg vil ikke spise hermetikk og fyre med ved i all evighet. sånn er det med det.

måtte jeg velge valgte jeg fred og fordragelighet. men på en måte kan jeg forstå de som velger ufred og krigen.

Horacio Devoto’s Portfolio.