et apropos til gårsdagen
oktober 11, 2010 § 4 kommentarer
Et skuespill som forklarer ufreden på jorden, intet mindre. Hvorfor nøye seg med smått? Skuespillet heter Lengtere.
Hanna, som bodde i Berlin og smuglet bibler til USSR før muren falt, har nettopp tatt livet av seg ved å kaste seg ut foran en trikk, og hun kom ikke, som hun hadde trodd, ettersom hun hadde jobbet hardt for Gud og sånn til siste slutt, til himmelen. Hun kom til noe midt i mellom. Et slags uendelig, og nokså trist, venterom. Der treffer hun Kafka, Eva, Jeanne d’Arc, Mae West, Sara og Kvinnene ved brønnen. Hanna blir nokså forskrekket over ikke å få sin belønning sporenstreks. Ingen gjør det får hun vite, for Gud og Gudinnen er uenige, de krangler om en gammel ting, en voldtekt kan det virke som. Og Gud har bannlyst henne, så nå går hun rundt i gatene og horer. Om dagen sover hun. Og så lenge Gud og hans Gudinne krangler så har vi denne ufreden vi krangler om. Vi er krigen mellom dem. Vi. Stakkars oss. Og vi skjønner ingenting før vi er døde og det er for sent å gjøre noe som helst med saken.
Og så litt mer mot slutten:
EVA: I alle kvinner lengter en Gudinne, og alle menn har Gud i seg langt inne. HERR K: I våre kjærlighetsliv har han og hun tatt pant, og vi elendige, vi skulle vist dem at det er sant, at det går an å gjøre dette annerledes. Vi skulle samlet sødme som bier samler honning, og lært vår Gud i himmelen å vekke opp sin dronning. HANNA: Men vil det si at allting kommer an på oss? HERR K: Det gjorde det. Vi var på jorden for å sloss. For kjærlighet. JEANNE: Og fred. MAE WEST: Av fred min kjære Jeanne, kommer det ingen himmel.
Og for den som ikke visste det, engler snakker engelsk, det er derfor de heter det.
Boka finnes ikke lenger, men hvis noe har lyst å lese hele, så legger jeg den ut på siden en dag jeg får forferdelig god tid.
love, som i ekte kjærlighet
oktober 10, 2010 § 5 kommentarer
”Dersom man hadde tegnet et moralsk kart over verden, så ville lille Norge vært på størrelse med Russland” Carsten Jensen.
Vet vi hva som er best for andre? For kineserne for eksempel? Er demokrati etter vår oppskrift det eneste saliggjørende? Den svenske aksjonen «olika» er interessant. Vi liker olika i Sverige og Norge, men på vår måte. Vi liker ikke at kineserne er olika oss i Kina. Vi liker ikke at de ikke liker olika på vår måte. Vi vet at de ikke vet eller kan sitt eget beste. De skal inn i folden. I går. Ikke i morgen. Basta.
Jeg lurer så fryktelig: Er vi er de eneste som er kloke nok til å definere hva som er rett og hva som er galt og deretter på hvilken måte? Følger rett med å være rikest og ha det ryddigst i huset? Har de urett som roter, eller rydder opp annerledes? Det kan være at vår alles fredprisvinnende kineser ville hatt større glede av en kjempestor ytringsfrihetspris. For, (og nå hvisker jeg bare veldig lavt, for jeg er ikke hundre prosent sikker…) – ytringsfrihet er ikke det samme som fred. Ytringsfrihet er uro, prosess, og kan til og med føre til krig. Den kan være fæl rett og slett. (Og så, normalt stemmeleie igjen …) En ytringsfrihetspris ville vært mer presis til vår mann i Kina. Den ville kanskje formidle hva vi egentlig mener. Få den mannen og vennene hans ut av fengsel. Er det for sent for Nobel å ordne det mon tro? Eller, er det for sent å si at vi misforsto? Eller, kjære kinesere, bær over, forstå at det overilte kan skje i kampens hete. (Ja, vi er i krig. Vi kjemper for demokrati på hele kloden, på alle kanter, og så vidt vi husker til alle tider. På vår måte, må vite. Vi er soldater. De beste. Nobel garanterer. Hva? Nei, nei, ikke frelsesarmeen, eller … shit, la meg ta en telefon … beklager … han svarer ikke, de sier han ligger og snur seg i graven … Nobel. Han som sa, nordmenn, de kan det med freden. Han snur seg en gang i året for tiden. Prøve John Lennon? Ja vel … Heisan igjen, han sa bare han godt kunne fortjent prisen selv, posthumt, for en sang han skrev. At vi bør prøve å synge den? All you need is love? Give peace a chance? Hei, en sang av gangen ellers får vi en krangel her i komiteen.)
Det er ikke fordi du sitter i Nobelkomiteen at du er svimlende god til fred og kan se inn i framtiden. Du sitter i Nobelkomiteen av helt andre grunner, og alle vet … (jeg hvisker igjen …) det har aldri vært noen kausalitet mellom makt og ydmykhet. Vårt demokrati garanterer faktisk ikke for det. Jeg er redd det hele er mer komplisert. Irriterende. (Stryk dette.)
Jeg er redd og urolig. Er det ikke som om når ting er på sitt fineste, så snur de seg selv på hodet? Ååh, du merker, du merker, det tipper langsomt, men det tipper, rundt. Eller, sagt på en annen måte, på toppen er det alltid bare en vei å gå, – ned. Come on, det går fint, ta hverandre i hendene, et skritt av gangen, Thorbjørn og Five og Lundestad, Sissel og Valle og Inger-Marie, hør hva som sies, det er fredeligst i lavlandet, ikke oppe, men nede i demokratiet. Og hvis jeg kan få hviske min egen nobelkomite for fred inn i ørene deres, så ser den omtrent slik ut: en snill, trofast hund, et barn på rundt syv, en dissident, en nonne og en som absolutt ikke ville dele ut prisen til noen, men måtte. Og alle skulle sjenere seg veldig. Og ingen av dem skulle ha behov for å demonstrere egen fortreffelighet.
Denne bloggen er nå registrert på Bloggurat.
bare folk
oktober 8, 2010 § 2 kommentarer
Codex Seraphinianus eller wonderland # 6 og hodepine
oktober 1, 2010 § 2 kommentarer
jeg vet ikke helt, men kanskje … herregud. mystisk. og helt begripelig. hvis vi bare kunne forstå det. Codex Seraphinianus av Luigi Serafini og Cluster hodepine.
Og en dag, når hodepinen har gitt seg, skal jeg se hva annet som finnes hos issuu. Du verden!
tre ganger tre/trær
september 30, 2010 § Legg igjen en kommentar
i dag på cyberbeach
september 29, 2010 § Legg igjen en kommentar
Stille. Høst. Høy, blå himmel. Snart ikke lenger september. Ingenting om hvilken side bokmerket ble funnet på. Hva som sto der. Hva som kanskje var det siste siste leser leste. Hva leseren først så når han eller hun la boken fra seg. Hva som skjedde etterpå. Fill in.
Via Forgotten Bookmarks.
watching waiting where
september 26, 2010 § 2 kommentarer
Fra Raymond Meeks‘ bok watching waiting where.
Creatively, I thrive when I’m put in a corner and given limited
resources and few options. The books I find provide portals and clues,
which allow me to work with the existing title or narrative. Sometimes
the dimensions are just right, or the number of pages. But I rely heavily
on the inherent voice of the book and enjoy the collaboration between
what the book was in its previous life and what it might become.
Fra en samtale mellom Raymond Meeks og Darius Himes. Via muse-ings.
søndag # 2847
september 26, 2010 § Legg igjen en kommentar
naken har aldri vært nok
september 24, 2010 § 3 kommentarer
Naken holder ikke, naken hjelper bare bitte litt i øyeblikket. Det er fælt å kjenne at en daglig er i ferd med å bli borte, langsomt forsvinne, dø faktisk. Da river en naturligvis i farta av seg klærne foran speilet for å se etter og fastslå at alt er der, hud og hår og lår og pupper. Og tar et bilde, for hvis alle andre ser det også, hvis det legges ut på Twitter … da blir en litt udødelig? Kanskje?
Mitt råd er, skaff en kropp i sten. Eller noe annet rustfritt. Bli statue.
bundles in the brain
september 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
The sensation of colour cannot be accounted for by the physicist’s objective picture of light-waves. Could the physiologist account for it, if he had fuller knowledge than he has of the processes in the retina and the nervous processes set up by them in the optical nerve bundles and in the brain? I do not think so.
Erwin Schrödinger utlegger videre at den subjektive opplevelsen ikke står i et «en til en» forhold til stimuli. – For eksempel gir lys på en bølgelengde omkring 590 nm en fornemmelse av gult. Eksakt samme fornemmelse oppnås ved å blande rødt lys 760 nm og grønt lys 535 nm. Det er altså ingen sammenheng mellom de numerisk objektive karakteristika disse fargene har og den opplevelse vi har av dem.
– I fargenes verden er ikke en pluss en det samme som to, men syvhundreogseksti pluss femhundereogtrettifem det samme som femhundreognitti.
Spørsmålet om hvorvidt vi sanser likt og forstår hverandre når vi snakker om gult begynner altså ikke med oss, men med gult, altså med ”das ding an sich”. Vi har lenge diskutert, og har vel også, menneskehetlig, kommet til, at det finnes forskjeller i persepsjon, men rystende, vi kan ikke en gang være sikre på, når vi diskuterer gult, om vi diskuterer det samme utgangspunktet.
Det henger med andre ord enda mer komplisert sammen enn jeg så lenge har beroliget meg med: Ting er i orden.
Eller det ble kanskje enklere: Det er ikke slik jeg har gått og ment, meg og mannen og hunden det er noe galt med, men bare «tingen».
(En ting virker fremdeles og heldigvis rimelig sikkert, alt er relativt.)








![[UNSET]](https://torunlian.com/wp-content/uploads/2010/09/unset.jpg?w=480&h=270)



![[UNSET]-7](https://torunlian.com/wp-content/uploads/2010/09/unset-7.jpg?w=480&h=357)
























