engel og/eller prinsesse

mars 7, 2011 § 2 kommentarer

I dag morges da jeg skummet gjennom nyhetene på nett greide jeg ikke å la være å lese en artikkel som hadde stått i en av avisenes weekend nummer, antagelig for at avisen skulle pirre og selge noe mer en vanlig. Den handlet om Prinsesse Märtha Louise og de. Og englene naturligvis. Prinsessen var på englekongress i Torino tror jeg det var.  Det jeg ble litt forvirret av, og kanskje litt skuffet over, var at dette englelige visst kunne være så mangt. Lys, energi, og kanskje aller mest bedrøvende bare deg selv. Noe inni. Jeg vil nok helst at engler skal være noe utenfor meg. Jeg vil helst at de skal være noe i seg selv. Og noe bedre. Men for tiden er det som om alt slikt skal integreres i hvert individ. Inkarnere så å si. Engler og Guder og dermed følger Djevelen like etter. Ikke et sted å få fri. Ikke et sted å bøye hodet. Ikke en kirke å hvile i. Alt kommer egentlig an på om vi selv er ”flinke”. Det står på det. Om du kan meditere for eksempel. Det som var himmelsk og høyloftet krig mellom det gode og onde en gang, er blitt til en innvortes krig av det trange i veldig mange. Litt slitsomt for meg å finne seg i. Jeg savner de store ideers tid, om ikke annet så for litt ansvarsfri i en skjebne engler og guder holder i når det river for mye i livet for meg som bare er elendig menneskelig. Men alt tyder på at tiden for slikt som skjebne og lodd, den er forbi. Selv der de samles, de som kan kalle seg spesialister på engler og  ekspertise.

Nok om det. Videre.

En av alle disse forkjellige indre, og/eller kanskje ytre, englekrefters soldat på englekongress i Torino kunne visst også se på folk hvordan de hadde det med englene sine privat, han kunne gi råd om for eksempel hvordan komme i engleforbindelse og engleberøring. Han hadde stanset foran en liten, litt eldre kvinne som lurte på det. Alt han hadde sagt til henne var, tilgi, du må tilgi. Si at du tilgir. Hun hadde sagt, jeg tilgir, flere ganger og en kunne få inntrykk av, på artikkelen, at det hadde hjulpet. Det hadde kommet en engel til henne, eller mer moderne, englene inne i henne våknet.

Da jeg senere på dagen gikk tur med hunden i Frognerparken tenkte jeg på tilgivelse. Jeg lurte på om jeg hadde tilgitt alle, selv de som har såret meg mest. Om jeg helt hadde gjort det. Jeg kjente etter. Jeg var usikker. Jeg tenkte, det jeg har gjort er kanskje heller å glemme. Jeg har skjøvet til side og lært meg selv at det er ikke alt som er mitt problem. Og det har jeg gjort nokså skikkelig. Jeg har overbevist meg selv om at ikke alt handler om meg. Det er ikke i alt som skjer i mitt liv at jeg spiller hovedrolle. Noen ganger skal en bare til for at andre skal få sitt skuespill til å fortsette. Det er ikke en gang sikkert du får vite om vendepunktet og løsningen i dennes, eller de andres, teater. Om det var verdt skuffelsen, smerten, nederlaget, du måtte tåle. Sånn har jeg forsøkt å få, ett til tider, skranglete liv til ikke bare å bli litt, men virkelig verdt å leve. Sånn har jeg, vil noen si, forsøkt å bortforklare. Så altså, jeg sukket dypt der oppe i parken mellom skulpturene og spurte meg: Er det å tilgi? Å glemme? At en glemmer det onde, er det like godt som å tilgi? Går det ut på det samme? Er det like godt som å tilgi, når en sammen med det som var ondt, også må utelukke et menneske for å slippe fra minnet? Jeg visste ikke. Jeg synes det var vanskelig å si. Jeg var redd at å glemme var lettvint løsning, mer som å rømme. Da tenkte jeg på den artikkelen igjen. Jeg vet ikke om det var engleeksperten fra Los Angeles eller Prinsesse Märtha Louise som svarte på spørsmål om hva en kan bruke en engel til hvis en finner én, men en av dem svarte: Hvis du har et spørsmål for eksempel, et litt stort ett, så kan du få svar fra engelen. Da tenkte jeg, da spør jeg nærmeste engel på Frogner og vil gjerne ha svar med det samme, er min glemsel like god som tilgivelse? Går jeg klar?

Jeg glemte spørsmålet mitt og kom ikke på det igjen før hunden og jeg var nede ved videobutikken. Der lå svaret i møkka. Et absolutt ja. Hvordan ellers tolke et funn av en selvlysende engel på høylys dag. Av strikk riktignok. En tøyelig sak. Og når jeg løftet den opp, tørket den av og så litt nøyere etter var jeg ikke så sikker lenger. Var det en engel? Eller var det bare en prinsesse det var? Jeg kom fram til nokså umiddelbart at i denne fortellingen, der jeg var hovedpersonen, den som spurte (og Gud forby, den som svarte), var engel og/eller prinsesse minst like bra. Det var dobbelt ja.

februar 25, 2011 § 7 kommentarer

Da jeg var femten ville jeg forføre brutale afrikanske presidenter og drepe dem. Da jeg var seksten ville jeg bli terrorist i Rote Armee Fraktion. Da jeg var sytten ville jeg dø. Da jeg var atten forsto jeg for første gang at det jeg egentlig ville var å leve og alt det som fulgte med. Da jeg var nitten ville jeg ha et barn. Da jeg var tjue fikk jeg en sønn. Til jeg var tretti trodde jeg verden ville forstå at den var på gale veier bare jeg fikk forklart den det. Det tok meg fra jeg var tretti til jeg var førti å akseptere jeg ikke hadde hatt rett i det. Fra jeg var førti til jeg var femti lot jeg resignasjonen sige inn og kalte den innsikt, forstand og forståelse. Jeg tenkte det var noe bra ved det. Jeg gravde i hagen. Min. Nå tenker jeg: vet ikke.

berlin

februar 20, 2011 § Legg igjen en kommentar

himmelen faktisk. over Berlin. småstykker i det minste. og det er med den som det er med månen, den er den samme på hele kloden. vi deler den likt.

dear hosni m.

februar 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

(can someone who knows him tell him about his options?)

Satan er syk

februar 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

fra Les Diableries, Frankrike, rundt 1861, er del av en serie på 72 bilder. Skaperne av disse tablåene forble anonyme og det var antagelig best for dem. Les Diableries regnes for å være en nokså ondsinnet satire over Napoleon III. Jeg tenker på Egypt og at alt skal gå bra. Og at ingen helt vet vet hva bra er. Det virker lett for djevler å friskne til igjen. For, for eksempel, når godene rammer en selv er det så godt som ikke mulig å merke at djevelen er i dem. Jeg ønsker at alle i Egypt som demonstrerer tenker, og fortsetter å tenke: hvis et gode rammer meg så er det ikke godt hvis det ikke også rammer en annen. Men da er de kanskje ikke mennesker.

Pyramiden

februar 2, 2011 § 3 kommentarer

I Egypten bodde egypterne
for lenge, lenge siden.
De bygget så høyt, egypterne,
og vet du hvordan egypterne
fikk bygget pyramiden?
De tenkte som så, egypterne:
”Av stener bygger vi den.
Vi samler sten: først èn, så èn,
og enda flere siden,
og legger sten på sten på sten,
så har vi pyramiden!”
Men der tok de feil, egypterne,
ja skammelig feil, egypterne,
for stenen var så tung og svær
at ingen kunne få lagt den der,
nei, ikke engang egypterne!
Da var det at en av egypterne,
den klokeste mann av egypterne,
fikk en idè. Han sa: ”Vi vil
forsøke med fløytespill,
så får vi pyramiden til!”
Det sa han til egypterne.
Så spilte de fløyter, egypterne,
ti tusen fløyter, egypterne,
og stenene gikk
for full musikk
til værs: først èn, så èn, så èn,
og enda flere siden,
og la seg flyvende sten på sten
og ble til pyramiden!
De fikk det til, egypterne,
med fløytespill, egypterne,
engang i egypter-tiden.
Nå vet du hvordan egypterne
fikk bygget pyramiden.

Andrè Bjerke


karine laval, poolscapes

januar 23, 2011 § 2 kommentarer

det er kanskje måten. de ligger uten. de ligger etter. lydene av barn som roper, hviner, faller, gråter. de ligger etter våte føtter springer over harde fliser, etter noen setter seg med ryggen til i solsenger, reiser seg, rister håndkleder, legger seg igjen, de ligger etter lette plastballer med luft treffer overflater, dumper bortetter, etter vann som spruter, pust og stønn, en fugl som skriker, svømmetak, etter vannet når det tar i mot en kropp som svetter, og omslutter, etter lyder under vann. de ligger etter lykken. eller etter ulykken. drukningen. utenfor historien igjen. utenfor tiden. alltid vært noe spooky over dem. forlatte svømmebasseng.

Karine Laval, Poolscapes.

the book of accidents

januar 18, 2011 § Legg igjen en kommentar

***

GETTING OUT OF BED

A lot of boys and especially girls want to get out of bed in the morning or at least around twelve. They are safely tucked in under the blanket, but anyway. They throw the blanket aside and rise. They set their feet on the cold and harsh floor and are exposed to great danger immediately. If you are among those who come this far, remember: It’s very easy to stumble in the carpet, but you should not try to avoid it, there’s furniture. Rest for a moment if the blood is running wild inside. You may get dizzy and fall. If you do, you must not give up, but crawl. And don’t panic, you really need yourself at this point since your glasses are probably still at your bedside table, or more likely, forever hidden like yesterday and the day before. Try compensating with other senses to hit the door. Chances are you’ll only hit something that looks like a door between a rock and a hard place. If you are fairly sure you can’t make it to the bathroom at this point, you should crawl back into bed and not get up at all, but ask if you may have something to eat and drink from some fellow human being who made it to the kitchen this morning. If you are still determined to go on, go on, stupid. When, if ever, you reach the bathroom you must show all the care in the world. It may be slippery. If someone was there before you, you can be sure. And your hard time there will add to the hard time of the one who was, so enjoy the blissful thought of not being the one who is coming after yourself. You would be drowning. Stop enjoying. Now, take care to put the right things on to the right places of your body. Remember that there’s a distinction between clothes and creams, and even though they don’t warn you on boxes or on tags inside seams, creams before clothes. No! Don’t touch the soap. It will hurt your eyes and damage your skin. Take a look in the mirror. If you feel like you have seen the one looking back at you before, you may proceed. You don’t need to be convinced. Conviction is always a fraud and dangerous in itself. Take steps in the opposite direction of where you think you came in, it will usually be the right one, then call out and make the one in the kitchen call back at you, loud, walk at a snail’s pace towards that person’s voice while keeping in fingertip touch with the wall all the way. If you make it to the kitchen you need not worry about accidents related to getting out of bed anymore, but turn the page of your book of accidents to orange juice or coffee machines.

 

en kaffe i dag

januar 15, 2011 § 5 kommentarer

Jeg drikker den i dyp takknemlighet. Det har ikke med at det er kaffe å gjøre, men med at jeg er levende og kan drikke den. Jeg finner det underlig, interessant og spesiellt at akkurat jeg lever, akkurat jeg tenker over at jeg gjør det, – akkurat jeg drikker den kaffen akkurat når jeg drikker den. Jeg finner det nesten mystisk. Jeg ble født og møtte et, – hva kan det lignes med?  Puslespill? Et mylder av biter. Jeg flytter dem rundt. Himmel og hav og trær, hele skoger, slott og palasser og hytter og hus, hunder og katter og andre dyr og mennesker, mennesker, mennesker, ansikter, hender og bøker, musikk … en tone et sted, ett ord … Jeg leter og prøver og finner én puslespillbit, setter den inn, sammen med en eller to eller kanskje tre andre biter, timer og dager og år, de finner plassen sin inntil en annen og noe trer frem. Et liv. Mitt liv. Herlighet. Under. I morgen, hvis det fremdeles er biter som venter på meg, takker jeg, – vet ikke hvem, – kaller det Gud for enkelhets skyld, og drikker kaffe igjen. Det gjør ingenting for meg at så mange biter ligner. Ligner, men aldri helt. La meg få legge og legge og legge dem.

kaffe

januar 12, 2011 § 2 kommentarer

i Norge. Fra kaffemaskinen. Jeg innrømmer, kaffen i Marrakech smaker ikke helt det samme, smaker rett og slett ikke like godt. Lukter ikke kaffe sånn at du gleder deg lenge. Jeg kan si det uten å støte noen? Uten at det er diskriminerende? Jeg kan si hva jeg vil om kaffe. Jeg føler at det er i orden. Eller? Jeg er ikke sikker. Vi må tenke over alt og være forsiktige. Jeg tømmer olje på vannet med kaffe fra Japan.

linosnitt av tomoko kataoka

Where Am I?

You are currently browsing the dagens category at torunlian.