februar 25, 2011 § 7 kommentarer
Da jeg var femten ville jeg forføre brutale afrikanske presidenter og drepe dem. Da jeg var seksten ville jeg bli terrorist i Rote Armee Fraktion. Da jeg var sytten ville jeg dø. Da jeg var atten forsto jeg for første gang at det jeg egentlig ville var å leve og alt det som fulgte med. Da jeg var nitten ville jeg ha et barn. Da jeg var tjue fikk jeg en sønn. Til jeg var tretti trodde jeg verden ville forstå at den var på gale veier bare jeg fikk forklart den det. Det tok meg fra jeg var tretti til jeg var førti å akseptere jeg ikke hadde hatt rett i det. Fra jeg var førti til jeg var femti lot jeg resignasjonen sige inn og kalte den innsikt, forstand og forståelse. Jeg tenkte det var noe bra ved det. Jeg gravde i hagen. Min. Nå tenker jeg: vet ikke.
torunlian 
synes å kjenne meg igjen – er det om meg?:)))))
If you want change in your life, then you can’t sit still and pray for “the Light” to care of it. You’ve got to force fate’s hand.
Make a bold move today, because as you act, life reacts.
ufremmed for mange antagelig.
sånn er det
«As you acts ,life reacts»…Yes…
Praying can also be action…
No limits …
so we are praying. i det minste.
Ja,det er fint. her kommer det en:
VINGEBRUS
la mine vinger bruse
la mitt hjerte vokse
la mine øyne se klart
se det som er
se alt det vakre
all skjønnhet inni meg og rundt meg
la mine føtter
mykt kjærtegne deg
du moder jord
kjærtegne deg for hvert skritt
jeg går på jordens vandring
la månens visom fylle meg
la solens stråler helbrede meg
la min stemme fortelle
om takknemlighet
til alt det skapte
alt det vakre
i det lille
i det store
la mine vinger bruse
la min krone skinne
la mitt hjerte åpne seg
for den uendelige
kjærligheten