engel og/eller prinsesse
mars 7, 2011 § 2 kommentarer
I dag morges da jeg skummet gjennom nyhetene på nett greide jeg ikke å la være å lese en artikkel som hadde stått i en av avisenes weekend nummer, antagelig for at avisen skulle pirre og selge noe mer en vanlig. Den handlet om Prinsesse Märtha Louise og de. Og englene naturligvis. Prinsessen var på englekongress i Torino tror jeg det var. Det jeg ble litt forvirret av, og kanskje litt skuffet over, var at dette englelige visst kunne være så mangt. Lys, energi, og kanskje aller mest bedrøvende bare deg selv. Noe inni. Jeg vil nok helst at engler skal være noe utenfor meg. Jeg vil helst at de skal være noe i seg selv. Og noe bedre. Men for tiden er det som om alt slikt skal integreres i hvert individ. Inkarnere så å si. Engler og Guder og dermed følger Djevelen like etter. Ikke et sted å få fri. Ikke et sted å bøye hodet. Ikke en kirke å hvile i. Alt kommer egentlig an på om vi selv er ”flinke”. Det står på det. Om du kan meditere for eksempel. Det som var himmelsk og høyloftet krig mellom det gode og onde en gang, er blitt til en innvortes krig av det trange i veldig mange. Litt slitsomt for meg å finne seg i. Jeg savner de store ideers tid, om ikke annet så for litt ansvarsfri i en skjebne engler og guder holder i når det river for mye i livet for meg som bare er elendig menneskelig. Men alt tyder på at tiden for slikt som skjebne og lodd, den er forbi. Selv der de samles, de som kan kalle seg spesialister på engler og ekspertise.
Nok om det. Videre.
En av alle disse forkjellige indre, og/eller kanskje ytre, englekrefters soldat på englekongress i Torino kunne visst også se på folk hvordan de hadde det med englene sine privat, han kunne gi råd om for eksempel hvordan komme i engleforbindelse og engleberøring. Han hadde stanset foran en liten, litt eldre kvinne som lurte på det. Alt han hadde sagt til henne var, tilgi, du må tilgi. Si at du tilgir. Hun hadde sagt, jeg tilgir, flere ganger og en kunne få inntrykk av, på artikkelen, at det hadde hjulpet. Det hadde kommet en engel til henne, eller mer moderne, englene inne i henne våknet.
Da jeg senere på dagen gikk tur med hunden i Frognerparken tenkte jeg på tilgivelse. Jeg lurte på om jeg hadde tilgitt alle, selv de som har såret meg mest. Om jeg helt hadde gjort det. Jeg kjente etter. Jeg var usikker. Jeg tenkte, det jeg har gjort er kanskje heller å glemme. Jeg har skjøvet til side og lært meg selv at det er ikke alt som er mitt problem. Og det har jeg gjort nokså skikkelig. Jeg har overbevist meg selv om at ikke alt handler om meg. Det er ikke i alt som skjer i mitt liv at jeg spiller hovedrolle. Noen ganger skal en bare til for at andre skal få sitt skuespill til å fortsette. Det er ikke en gang sikkert du får vite om vendepunktet og løsningen i dennes, eller de andres, teater. Om det var verdt skuffelsen, smerten, nederlaget, du måtte tåle. Sånn har jeg forsøkt å få, ett til tider, skranglete liv til ikke bare å bli litt, men virkelig verdt å leve. Sånn har jeg, vil noen si, forsøkt å bortforklare. Så altså, jeg sukket dypt der oppe i parken mellom skulpturene og spurte meg: Er det å tilgi? Å glemme? At en glemmer det onde, er det like godt som å tilgi? Går det ut på det samme? Er det like godt som å tilgi, når en sammen med det som var ondt, også må utelukke et menneske for å slippe fra minnet? Jeg visste ikke. Jeg synes det var vanskelig å si. Jeg var redd at å glemme var lettvint løsning, mer som å rømme. Da tenkte jeg på den artikkelen igjen. Jeg vet ikke om det var engleeksperten fra Los Angeles eller Prinsesse Märtha Louise som svarte på spørsmål om hva en kan bruke en engel til hvis en finner én, men en av dem svarte: Hvis du har et spørsmål for eksempel, et litt stort ett, så kan du få svar fra engelen. Da tenkte jeg, da spør jeg nærmeste engel på Frogner og vil gjerne ha svar med det samme, er min glemsel like god som tilgivelse? Går jeg klar?
Jeg glemte spørsmålet mitt og kom ikke på det igjen før hunden og jeg var nede ved videobutikken. Der lå svaret i møkka. Et absolutt ja. Hvordan ellers tolke et funn av en selvlysende engel på høylys dag. Av strikk riktignok. En tøyelig sak. Og når jeg løftet den opp, tørket den av og så litt nøyere etter var jeg ikke så sikker lenger. Var det en engel? Eller var det bare en prinsesse det var? Jeg kom fram til nokså umiddelbart at i denne fortellingen, der jeg var hovedpersonen, den som spurte (og Gud forby, den som svarte), var engel og/eller prinsesse minst like bra. Det var dobbelt ja.
torunlian 
En vakker historie, Torun.
Takk 🙂
Ja, det er ikke lett hvis alt handler om å være «flinke».
Hadde vært godt å overlate noe til høyere makter en gang i blandt…du fikk jo et klart svar, da i alle fall.
takk selv.