politics / et flertallsord
oktober 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
Andy Warhole, Red Lenin
A portrait of Mao Zedong with two bullet holes put there by Easy Rider star Dennis Hopper
Leon Trotsskys hjerne
Cloudcatcher
september 23, 2011 § 2 kommentarer
Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.
ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher
bedring
september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.
(greg eason var grei og illustrerte.)
alt kunne lett vært annerledes …
juni 19, 2011 § 2 kommentarer
… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.
lifebuoy fra alec finlays circle poems …
april 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
Aner ikke jeg. Har ikke peiling. Hvis alt ved oss er resultat av meningsløs evolusjon er spørsmålet absurd. Da bør det lyde: Hvorfor i all verden spør vi?
World Watcher
mars 23, 2011 § 3 kommentarer
Tenk om det sitter en stor, stille, rolig én og ser ut over menneskeheten og labyrintene der vi myldrer og aldri, aldri får lyst opp i krokene. Tenk om det sitter én og har overblikket over de talløse aspektene ved alle hendelsene og alle tingene. Tenk om det sitter én og kan se at en ulykke et sted, en storm, et skred, en forelskelse er en nødvendighet og til velsignelse, eller i hvert fall en nokså nyttig del av balansestykket som gjør at vår verden ikke faller sammen og ned. Og knuser. Mot bunnen av universet. Tenk om det sitter én og lytter og hører ropene fra de sårede, bønnene fra de savnede, sukkene fra de knekkede og vet at de bærer, de bærer med vinder og understrømmer. Og annet sted, kanskje til og med i en annen tid, veksles de, ofte sent, men aldri for tidlig, inn i barmhjertighet. Tenk om det sitter én og nikker med hittil ukjent tyngde og vekt og kan bekrefte det.
Tenk om det ikke finnes nåde i all evighet.
World Watcher by Jack Spencer
sannhetstabeller og gamle bibliotek
mars 4, 2011 § Legg igjen en kommentar
| Inputs | Outputs | |||
|---|---|---|---|---|
| A | B | A < B | A = B | A > B |
| 0 | 0 | 0 | 1 | 0 |
| 0 | 1 | 1 | 0 | 0 |
| 1 | 0 | 0 | 0 | 1 |
| 1 | 1 | 0 | 1 | 0 |
Tro det eller ei, dette er en sannhetstabell … a Truth table.
Noen ganger får jeg en følelse av at hvis strømmen går kommer alt til å bryte sammen. Batteritiden på Mac’en er det som avgjør hvor mange farvel jeg får tatt med venner og familie. Når Mac’en og mobilen slukker blir alt borte, arbeidet, alt jeg har gjort, skrevet og samlet, banken, alt jeg har betalt, alt de skylder meg, staten, hvem det nå er, alle kontorene og alle jeg kjenner som ikke bor innen rekkevidde. For bensinpumpene, de slutter også å virke. Jeg kan ikke bare ta bilen. Og uansett vil jeg få mer enn nok å gjøre med å hamstre hermetikk og bønner, holde meg varm og fundere på strategier for overlevelse. Mitt heteste tips har alltid vært såpe. Min plan hvis alt går ad undas er å koke såpe. Alt jeg trenger er aske og fett. Det skal jeg klare å skaffe. Jeg er nokså sikker på at folk fremdeles vil være interessert i vaske seg, om ikke hver dag, så en gang i uka. For tredve år siden skiftet jeg girkassa på en Renault 4 jeg eide og betalte regninger med cash til et menneske jeg snakket med over disk i en bank. Jeg har fått lønningspose også, med sedler og mynter. Det er lenge siden og var i og for seg allerede da umoderne. For det hadde begynt, det ubegripelige. Jeg forsto ikke noe av telefonen for eksempel. At min stemme kunne nå fra Norge til Australia framsto som et under. Den lille forsinkelsen forklarte ikke noe, ei heller ledningen som som gikk fra apparatet og inn i veggen. Jeg forstår enda mindre av telefonen nå. Jeg kan ikke reparere den hvis den går i stykker. Jeg ser ikke en gang telefonlinjene. Hvor er de blitt av? Hvis de går i stykker vet jeg ikke hvor jeg skal begynne å lete etter bruddet. Jeg vet ikke hva som er brutt. Og bilen lar seg ikke reparere med ståltråd og skiftnøkkel lenger. Jeg innrømmer: Noen ganger føler jeg meg fortapt. Det hjelper ikke å ha hender. Hvis ting skulle slutte å gå etter planene de som sier de skjønner alt sammen har lagt, er jeg prisgitt deres vilje til å skru på verden igjen. Og hvem er de egentlig? Hvor holder de hus? Er de noen overhodet? Finnes de? Eller er dette noe som holder alt det jeg ikke forstår en døyt av sammen, men daglig benytter meg av, blitt til noe fiktivt? Er det noen som vet hvor en kan henvende seg?
Et sted i Østfold, Norge, finnes et bibliotek med et bokverk som opptar mange meter. Det beskriver urgamle metoder og oppskrifter på hvordan en koker tjære og såpe, sår og gjødsler og lager tau og bygger en mølle, alt mulig grunnleggende, primærmetoder for å skaffe seg ting som tak over hodet, temme ulver og fugler så de blir til høns. Om verden skulle gå tom for strøm, alle maskiner sammensverge seg, bli stumme og stå der med døde knotter og skjermer og dispalyer, lukke igjen, holde på de mørke hemmeligheter sine, så tar jeg på meg de gode skoene og går til det biblioteket. Jeg bare håper nettet og FB har greid å redde alle mennesker fra onde herskere og despoter før den tid.
Det er merkverdig å være så hjelpeløst moderne bortgått i obskure ett-tall og nuller og samtidig streve med keiserlignende eneherskere, kongeaktige monstre og onde fyrster som virker som om de er hentet rett ut av oldtid og eventyrene. Er vi moderne? Eller er alt bare en hinne? Et skall? Er vi moderne sett utenifra?
Jeg setter min lit til det gamle biblioteket i Østfold og cash …
via this isn’t happiness …
HAR SETT SÅ HIMMLA MANGE BILDER
februar 9, 2011 § Legg igjen en kommentar
i løpet av livet. Noen jeg aldri har glemt. Har ikke ant hvem som har laget dem og har for så vidt heller ikke brydd meg om det. Har bare sett bildet og tatt det inn. Sett det igjen kanskje. Et helt annet sted. På et postkort, en plakat, eller som del av et annet bilde. I en annen sammenheng. I en annen og annerledes del av livet. Noen av bildene har vokst seg til. Noen er blitt tommere, er mer knyttet til min fortelling om meg nå, enn min tilknytning til dem.
Nå vet jeg hvem som laget disse, Gerhardt Richter, Meer, Chicago & Ema. Nå vet jeg om Gerhardt Richter. Det hjelper i grunnen ingenting. Det gjør ikke noe fra eller til. Tenker at det er fint hvis det ikke gjør noe for ham heller. Nesten vesentlig. Minner meg om Egon Fridell som ikke orket mer da krigen som sluttet i -45 begynte. Før han hoppet ut av et vindu og døde ropte han til alle på gaten at de måtte flytte seg så de ikke ble skadet i fallet. Det er ikke derfor jeg kom til å tenke på ham, men på grunn av hans verk, A Cultural History of the Modern Age. Det virker ikke sånn, men alt henger sammen. (Ikke alt.)
torunlian 