sannhetstabeller og gamle bibliotek
mars 4, 2011 § Legg igjen en kommentar
| Inputs | Outputs | |||
|---|---|---|---|---|
| A | B | A < B | A = B | A > B |
| 0 | 0 | 0 | 1 | 0 |
| 0 | 1 | 1 | 0 | 0 |
| 1 | 0 | 0 | 0 | 1 |
| 1 | 1 | 0 | 1 | 0 |
Tro det eller ei, dette er en sannhetstabell … a Truth table.
Noen ganger får jeg en følelse av at hvis strømmen går kommer alt til å bryte sammen. Batteritiden på Mac’en er det som avgjør hvor mange farvel jeg får tatt med venner og familie. Når Mac’en og mobilen slukker blir alt borte, arbeidet, alt jeg har gjort, skrevet og samlet, banken, alt jeg har betalt, alt de skylder meg, staten, hvem det nå er, alle kontorene og alle jeg kjenner som ikke bor innen rekkevidde. For bensinpumpene, de slutter også å virke. Jeg kan ikke bare ta bilen. Og uansett vil jeg få mer enn nok å gjøre med å hamstre hermetikk og bønner, holde meg varm og fundere på strategier for overlevelse. Mitt heteste tips har alltid vært såpe. Min plan hvis alt går ad undas er å koke såpe. Alt jeg trenger er aske og fett. Det skal jeg klare å skaffe. Jeg er nokså sikker på at folk fremdeles vil være interessert i vaske seg, om ikke hver dag, så en gang i uka. For tredve år siden skiftet jeg girkassa på en Renault 4 jeg eide og betalte regninger med cash til et menneske jeg snakket med over disk i en bank. Jeg har fått lønningspose også, med sedler og mynter. Det er lenge siden og var i og for seg allerede da umoderne. For det hadde begynt, det ubegripelige. Jeg forsto ikke noe av telefonen for eksempel. At min stemme kunne nå fra Norge til Australia framsto som et under. Den lille forsinkelsen forklarte ikke noe, ei heller ledningen som som gikk fra apparatet og inn i veggen. Jeg forstår enda mindre av telefonen nå. Jeg kan ikke reparere den hvis den går i stykker. Jeg ser ikke en gang telefonlinjene. Hvor er de blitt av? Hvis de går i stykker vet jeg ikke hvor jeg skal begynne å lete etter bruddet. Jeg vet ikke hva som er brutt. Og bilen lar seg ikke reparere med ståltråd og skiftnøkkel lenger. Jeg innrømmer: Noen ganger føler jeg meg fortapt. Det hjelper ikke å ha hender. Hvis ting skulle slutte å gå etter planene de som sier de skjønner alt sammen har lagt, er jeg prisgitt deres vilje til å skru på verden igjen. Og hvem er de egentlig? Hvor holder de hus? Er de noen overhodet? Finnes de? Eller er dette noe som holder alt det jeg ikke forstår en døyt av sammen, men daglig benytter meg av, blitt til noe fiktivt? Er det noen som vet hvor en kan henvende seg?
Et sted i Østfold, Norge, finnes et bibliotek med et bokverk som opptar mange meter. Det beskriver urgamle metoder og oppskrifter på hvordan en koker tjære og såpe, sår og gjødsler og lager tau og bygger en mølle, alt mulig grunnleggende, primærmetoder for å skaffe seg ting som tak over hodet, temme ulver og fugler så de blir til høns. Om verden skulle gå tom for strøm, alle maskiner sammensverge seg, bli stumme og stå der med døde knotter og skjermer og dispalyer, lukke igjen, holde på de mørke hemmeligheter sine, så tar jeg på meg de gode skoene og går til det biblioteket. Jeg bare håper nettet og FB har greid å redde alle mennesker fra onde herskere og despoter før den tid.
Det er merkverdig å være så hjelpeløst moderne bortgått i obskure ett-tall og nuller og samtidig streve med keiserlignende eneherskere, kongeaktige monstre og onde fyrster som virker som om de er hentet rett ut av oldtid og eventyrene. Er vi moderne? Eller er alt bare en hinne? Et skall? Er vi moderne sett utenifra?
Jeg setter min lit til det gamle biblioteket i Østfold og cash …
via this isn’t happiness …
torunlian 
Legg igjen en kommentar