the wonderland of common things
oktober 2, 2011 § 2 kommentarer
Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.
denne kunne jeg hatt lyst å skrive
juni 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
… men for seint, Lydia Davis har skrevet den.
Hun har, gjennom et år, betraktet tre kuer som hver dag blir sluppet ut av fjøset på naboeiendommen og undret seg over hva som driver dem.
One thinks there is a reason to walk briskly to the far corner of the field, but the other thinks there is no reason, and stands where she is. At first she stands still where she is, while the other walks away briskly, but then changes her mind, and follows.She follows, but stops halfway there. Is it that she has forgotten why she was going there, or that she has lost interest? She and the other are standing in parallel positions. She is looking straight ahead.
So often they are standing completely still. Yet when I look up again a few minutes later, they are in another place, again standing completely still.
Hva tikker i dem? Hvordan? Davis spør og svarer: Mer enn at de bare står og venter på å bli spist.
They like to lick things—a person’s hand or sleeve, or the head or shoulders or back of another cow. And they like to be licked: while she is being licked, she stands very still with her head slightly lowered and a look of deep concentration in her eyes.
Det er forståelig. En kan tenke seg en slags gjensidighet bygget inn mellom hud og tunge. Et minne om det første en fikk kjenne, og det som har fått kuer til å overleve. Noe de må kunne. En kan tenke seg at det kan få en ku til å stå stille, fordypet.
Davis skriver at selv om kuer ikke kjenner betydningen av ord som ‘person’, ‘nabo’, ‘holde øye med’ eller ‘ku’ så eksisterer de og har en udsikutabel og solid ku-tilstedeværelse, mer enn noen andre dyr og folk. Helt til kvelden kommer. Da lurer hun.
They are still out there, grazing, at dusk. But as the dusk turns to dark, while the sky above the woods is still a purplish blue, it is harder and harder to see their black bodies against the darkening field. Then they can’t be seen at all, but they are still out there, grazing in the dark.
Men:
If we turn off the light, and look out in to the dusk, gradually they can be seen again.
(En ku er en ku er ku …)
what to do?
mars 9, 2011 § 2 kommentarer
Fikk denne meldingen fra en venn på FB i anledning verdens bokdag:
World Book Day. Game Rules: Find the book nearest to you, turn to page 56 then find sentence 5 and write it as your status. Put the game rules as a comment. Needs to be the book nearest to you, not your favourite.
Jeg åpnet nærmeste bok. Den hadde ikke nummerering på sidene og forøvrig var det stort sett bare bilder i den, noen titler her og der, men ingen setninger. Åpnet nestnærmeste bok på side 56. Den hadde bare en eneste setning på den siden, skrevet på gotisk og tysk. Jeg gikk videre og åpnet tredje nærmeste bok. På side 56 i den sto det ingenting, som i ikke et ord, overhodet. What to do then?
Ta på hatt og cowbøystøvler, finne fram en lasso og skrive selv/fange en bok med mer enn fem setninger på side 56? Tro at det lar seg gjøre. Ikke miste fatningen. Thomas Allen‘s cowboy, min mann i dag. I refuse to feel totally alone and in the dark.
dead hero: gutenberg
januar 19, 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg er enig med meg selv i at jeg er det. Reddet av bøkene. Hadde det ikke vært for bøkene så hadde jeg skrevet dem selv. Om og om igjen.
Og by the way, Thomas Allen, er mannen som forsto meg, laget bildet over, fotograferte og delte. Finn ham på nett selv, for lenkefunksjonen på wordpress funker ikke i dag.
Utenfor/Innenfor
november 13, 2010 § 2 kommentarer
Det begynte med det aller første minnet fra mitt eget liv. Jeg stakk meg unna de andre og gikk hjem, nedover jordet, bortover gaten, inn under de to store trærne utenfor huset vi bodde i. En transformatorstasjon. En grå-grønn bygning nesten helt uten vinduer. En hermetisk bygning. Jeg gikk opp de to, tre trinnene mot den mørke, tunge døra og strakte meg mot ringeklokka. Jeg nådde ikke opp. Jeg prøvde dørklinken, men døra var og ble låst, liksom for evig og for alltid lukket. Jeg la meg ned og så på den og tenkte, dette er livet: Utenfor. Vi er utenfor det egentlige vi som er her og er mennesker. Jeg har beskrevet det i Undrene.
Siden leste jeg «Den Hemmelighetsfulle Hagen» mange ganger. Det må ha vært som en slags egenterapi. Som trøst. Det finnes nøkkel. Og innenfor er fint. I døden.
Entrence to Garden, Clarence H. Whites
The Key, Mark Tansey
Codex Seraphinianus eller wonderland # 6 og hodepine
oktober 1, 2010 § 2 kommentarer
jeg vet ikke helt, men kanskje … herregud. mystisk. og helt begripelig. hvis vi bare kunne forstå det. Codex Seraphinianus av Luigi Serafini og Cluster hodepine.
Og en dag, når hodepinen har gitt seg, skal jeg se hva annet som finnes hos issuu. Du verden!
i dag på cyberbeach
september 29, 2010 § Legg igjen en kommentar
Stille. Høst. Høy, blå himmel. Snart ikke lenger september. Ingenting om hvilken side bokmerket ble funnet på. Hva som sto der. Hva som kanskje var det siste siste leser leste. Hva leseren først så når han eller hun la boken fra seg. Hva som skjedde etterpå. Fill in.
Via Forgotten Bookmarks.
watching waiting where
september 26, 2010 § 2 kommentarer
Fra Raymond Meeks‘ bok watching waiting where.
Creatively, I thrive when I’m put in a corner and given limited
resources and few options. The books I find provide portals and clues,
which allow me to work with the existing title or narrative. Sometimes
the dimensions are just right, or the number of pages. But I rely heavily
on the inherent voice of the book and enjoy the collaboration between
what the book was in its previous life and what it might become.
Fra en samtale mellom Raymond Meeks og Darius Himes. Via muse-ings.
en solskinnshistorie (kanskje mest for et barn, og kanskje bare på en måte)
mars 13, 2010 § Legg igjen en kommentar
Det handler om Lille Perle, en dråpe fra en sky, antagelig fra en av de vi kaller perlemorskyer. Hun ville så gjerne ned på jorda, hun syntes det så veldig fint ut, så mange ting, slott og sjøer og byer og sauer og kuer. Lille Perle maste og maste og fikk lov til slutt. Hun falt. Hun gikk rundt på jorda en stund, men nesten ingenting var sånn som det hadde sett ut fra oven. En nokså vanlig erfaring. Men det er ikke sånn at det hjelper å si det til folk eller dråper. Du må ned der å kjenne det selv, på kroppen. Det gikk som det måtte, Lille Perle ville tilbake til himmelen sin og skyen og begynte å gråte. Da kom et et eller annet forbi, jeg vet ikke hva, så god i fransk er jeg heller ikke, men i hvert fall, det som kom forbi sa: Rop på solen. Og Lille Perle ropte på solen. Sol, jeg vil tilbake til skyen min! Og solen sa, okei da. Den skinte på Lille Perle av all sin kraft. Og Lille Perle ble varm og steg og steg og steg som en såpeboble til vers. Det gikk så lett at hun nesten trodde hun gjorde det selv. Og hun jublet. Snart var hun tilbake i perlemorskyen sin sammen med de millioner av andre dråper med vann hun hadde forlatt. Hun var veldig lettet og glad. Hun fortalte de andre om alt og avsluttet med: Jeg drar aldri tilbake til jorden igjen. Å, joda, sa perlemorskyen litt strengt, jeg beklager, men alle dere dråper skal ned der igjen, dere skal ned neste gang jeg gråter.
(Dette er bare siste side av denne lille franske boken, men jeg regner med at Lille Perle i begynnelsen var en nokså hovmodig dråpe helt på randen av perlemorskyen som syntes hun var penere og bedre enn de andre dråpene og at hun derfor fortjente spesialbehandling, som f.eks egen reise til jorden på første klasse, men hva var det hun lærte? Du er ikke bedre enn de andre dråpene fordi du er framme i lyset, du stiller bare de andre i skyggen … Noe sånt noe. Eller det er best å være sammen om saker og ting, ikke være alene. Eller alt til sin tid. Eller det går som det må, og det er ikke du som bestemmer: du skal ned, du skal opp, du skal ned og så skal du opp igjen, osv.)
torunlian 