blir det mørkt
august 11, 2012 § Legg igjen en kommentar
alt skal gå fint, du er ikke alene, noen går bak deg, noen går foran, noen er hjemme og venter med maten og varmen, du skal ikke fryse, det er noen som ser deg, noen som elsker deg, bryr seg. blir det mørkt er det bare å tenne for lyset. du skal tro det selv om det ikke er sant.
Center for Abandoned Children, Moskow, 1992, Lise Sarfati.
jeg vet ikke lenger hvem som har malt det, men …
juli 1, 2012 § 6 kommentarer
i snart to år har dette bildet fulgt meg. jeg har undersøkt det, jeg har forlatt det, jeg har vendt tilbake til det, jeg har trøstet meg ved det, jeg har blitt provosert av det, jeg har undret meg over det, jeg har stått utenfor og inne i det, jeg har vist det fram og jeg har holdt det for meg selv, jeg har vært stolt av det og skammet meg over det. Framfor alt har jeg kopiert det.
bilde av mitt bilde i monitor.
(det er ikke å stjele, hvis en makter å gjøre det til sitt eget … – bare hvis…)
outside/inside
mai 19, 2012 § Legg igjen en kommentar
Leonardo da Vinci, A Copse of Trees, 1508
Blodets baner i hånden, langt senere …
«I believe in the invisible»
april 23, 2012 § Legg igjen en kommentar
Duane Michals … mer enn gjennomsnittlig opptatt av døden og omkringliggende fenomener.
«I am a reflection photographing other reflections within a reflection. To photograph reality is to photograph nothing» D.M.
natt, men ikke som i stummende mørke
januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.
Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.
Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.
Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)
forheksede barn / bewitched children
oktober 25, 2011 § 3 kommentarer
by michail gubin
by monika traikov
no name …
november, den grusomste av måneder, nærmer seg for hver oktoberdag tiden legger etter seg som vrakgods eller perler eller noe midt i mellom, skyggedager, dagskimt, alt vi glemmer, for november kommer. november som barn blir borte i, de forledes, lokkes, lures til å miste kropp og ansikt. – om noen eller noe kunne gi våre forheksede barn ny tid, en liten stund, en brøkdel av et kort sekund å kysse dem på pannen i. jeg trøster meg med trærne, de klokeste, de største, deres gripende, nakne grener og himmelen som blir tydelig mellom dem. der gikk det et år til.
inside/outside & outside/inside
oktober 11, 2011 § 2 kommentarer
Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984
Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –
Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:
– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».
– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.
– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.
– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)
( fra Speil )
– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».
Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)
– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.
– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.
Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.
Fra «The Sacrifice».
bedring
september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.
(greg eason var grei og illustrerte.)
katagami
juli 10, 2011 § Legg igjen en kommentar
4 x Katagami, Spurver, Kirsebærblomstring, Blader og gress, Furunåler, for the beauty of it. Og bare for det. Som burde være nok. Som musikk. Eller poesi. Eller det å være født. Så en kan si: Jeg kjenner det igjen. Gjennomskinn.
Jeg kjøpte en kimono. I Sydney. For tjueni år siden. Jeg har aldri brukt den. Jeg kommer til å ha den til jeg dør. Hvis jeg ikke kommer til å gi den bort. Til noen. Den kan komme til å overleve mange fler enn meg og de jeg ikke kjenner den har overlevd fra før. Den er allerede gammel.
torunlian 