uten sammenheng, men …
oktober 10, 2011 § Legg igjen en kommentar
… likevel. Det kunne vært fortellingen om en som allerede har flyttet fra seg selv, er i rommene for siste gang, lider antakelig, alene, det er nødvendig, må videre, det er i hvert fall helt nødvendig, vet at solen skinner usedvanlig vakkert og nesten mystisk gjennom grenene i trærne like utenfor, vinduene, noen trinn ned, trappen, brostenene, og en kan stanse der og se, lyset, alltid, men velger drømmen, den storslåtte, om det andre stedet, alt for langt borte, alt for øde, alt for kaldt. stedet en aldri kommer til. Ruin. (Det ble tragedie.)
En kan sette sammen nesten hva som helst og få det til.
Simon Browne, Door …
Rena Bass Forman, Tree
Rena Bass Forman, Greenland
the wonderland of common things
oktober 2, 2011 § 2 kommentarer
Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.
Cloudcatcher
september 23, 2011 § 2 kommentarer
Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.
ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher
i dag
september 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
En halvtime til før dagen begynner, min dag. Den har vart flere timer for andre. De polske murerne som pusser opp naboenes gård kobler sammen stillaser. De skyver og slipper bolter av jern mot jernbjelker så det sitter og stillaset står sikkert. De heiser opp planker, legger dem ned og går. Tilbake. Heiser opp flere. Det smeller når en av dem slippes ned, så flyttes den, dyttes, jeg kan ikke se det, men hører at det antagelig gjøres med en av de polske verneskoene. Det regner. Men de har presenninger rundt seg og huset. De synger. Det kan ikke være så vondt å være polsk arbeider i Norge når de synger sanger i kor mens de jobber. Eller, jeg vet jo ikke, jeg kan ikke polsk. Jeg vet ikke om det er sanger om at de lengter tilbake og hjem til en kjærest, en kone, et barn eller mange. Jeg vet ikke noe om polske arbeideres hjerter. Annet enn at de ligner på våre. Like bankende, like lette å såre.
bedring
september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.
(greg eason var grei og illustrerte.)
alt kunne lett vært annerledes …
juni 19, 2011 § 2 kommentarer
… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.
lifebuoy fra alec finlays circle poems …
the not knowing
april 15, 2011 § Legg igjen en kommentar
Albert Steiner, Über Tälern und Menschen
… hvis en slik, på en samme, stille, skjønne, melankolsk måte kunne få vasket huset sitt og fått orden på kontoret, system i alle papirene som flyter sammen med alle ordene langt inne og forsvunnet i datamaskinen, denne herskerinne, denne noen ganger onde herskerinne som tar ut biter slik at det som før hang sammen er blitt til gåter uten svar og svar uten gåter, løse ender, forbindelsene ikke til å finne, ubegripelige, matte minner som aldri igjen kan bli fine strømmer som lyser overhodet/ over hodet … en får nynne. Melankolske melodier.
embracing the wounds
mars 31, 2011 § 2 kommentarer
det finnes virkelighet som var, nå er den foldet inn i ting som minner, nå står den i en vase og forstøver, eller ligger i en skuff du tar ut for å hente noe du behøver, du våkner i den fra en drøm, og så våkner du igjen og vet at den er over.
torunlian 