blir det mørkt

august 11, 2012 § Legg igjen en kommentar

alt skal gå fint, du er ikke alene, noen går bak deg, noen går foran, noen er hjemme og venter med maten og varmen, du skal ikke fryse, det er noen som ser deg, noen som elsker deg, bryr seg. blir det mørkt er det bare å tenne for lyset. du skal tro det selv om det ikke er sant.

Center for Abandoned Children, Moskow, 1992, Lise Sarfati.

et år

juli 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

Bare et år, men, for mange, et år uten en elsket. Et år uten en det ikke går an å forstå er borte. Et år med minner så levende som den levende selv. Omvendte minner om fødselsdager, høytider, hverdager, en julaften, nyttår, sommer, måltider, kvelder, for noen kanskje alene, uten den ene, den spesielle som ikke måtte gå bort, den ene en helst ville fulgt inn i døden om døren dit hadde åpnet seg opp. Døden. Det endelig mørke og stille.

Endelig, men betenk, i noe uendelig. I noe evig. For endelig finnes ikke der noe finnes. Hvordan skulle noe som finnes kunne forsvinne? Helt? Fortell!

Endelig, aldri og intet er det umulige. Endelig er absurd. Der noe ender vil noe annet alltid begynne. Til underlig evig tid.

Bilde

bonus

juli 7, 2012 § Legg igjen en kommentar

Bilde

veldig ensom ting på sprukken himmel. antagelig ikke mer enn ett vesen inni. et ensomt menneske, eller en ensom hund. en ensom due. alene på himmelen. i evigheten. løsrevet. kanskje for alltid. ikke noen gang, aldri, komme tilbake. melankoli.

så lett å forstå. uten å forstå hva en synes at en forstår. en slags fordypning, men en som flyter utover, som hinne. som det som skjer med tiden.

vet ikke hvem som tok bildet. han/hun kunne ikke vite jeg skulle se på det og kjenne noe. bonus. jeg vil si det er bonus for meg. og for fotografen.

jeg vet ikke lenger hvem som har malt det, men …

juli 1, 2012 § 6 kommentarer

i snart to år har dette bildet fulgt meg. jeg har undersøkt det, jeg har forlatt det, jeg har vendt tilbake til det, jeg har trøstet meg ved det, jeg har blitt provosert av det, jeg har undret meg over det, jeg har stått utenfor og inne i det, jeg har vist det fram og jeg har holdt det for meg selv, jeg har vært stolt av det og skammet meg over det. Framfor alt har jeg kopiert det.

bilde av mitt bilde i monitor.

(det er ikke å stjele, hvis en makter å gjøre det til sitt eget … – bare hvis…)

Bøker …

april 29, 2012 § Legg igjen en kommentar

slik de ikke lages lenger. Snart er de borte for alltid, forsvinner. En etter en blir de til støv, eller reddes kan hende i biblioteker de mest standhaftige av oss holder, eller som innhold, – kanskje, i ett-tall og nuller i en uhåndgripelig dimensjon der ingenting lukter av papir eller skinn eller støv. Jeg er glad jeg levde i bok-tiden.

nostalgia

mars 18, 2012 § Legg igjen en kommentar

The Beat Generation, that was a vision that we had, John Clellon Holmes and I, and Allen Ginsberg in an even wilder way, in the late Forties, of a generation of crazy, illuminated hipsters suddenly rising and roaming America, serious, bumming and hitchhiking everywhere, ragged, beatific, beautiful in an ugly graceful new way—a vision gleaned from the way we had heard the word «beat» spoken on street corners on Times Square and in the Village, in other cities in the downtown city night of postwar America—beat, meaning down and out but full of intense conviction. We’d even heard old 1910 Daddy Hipsters of the streets speak the word that way, with a melancholy sneer. It never meant juvenile delinquents, it meant characters of a special spirituality who didn’t gang up but were solitary Bartlebies staring out the dead wall window of our civilization…

skrev Jack Kerouac i «Aftermath: The Philosophy of the Beat Generation»

natt, men ikke som i stummende mørke

januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

The Pond, Pastoralis & Road into the Valley by Moonrise av Edward Steichen. Perfekte steder og tider for natten å være natt i. Det finnes andre steder også, som i et dikt, i poesi, i Novalis’ Hymne til Natten er det fint å være natt, eksempelvis.

Must the morning always return? Will the despotism of the earthly never cease? Unholy activity consumes the angel-visit of the Night. Will the time never come when Love’s hidden sacrifice shall burn eternally? To the Light a season was set; but everlasting and boundless is the dominion of the Night. — Endless is the duration of sleep. Holy Sleep — gladden not too seldom in this earthly day-labor, the devoted servant of the Night. Fools alone mistake thee, knowing nought of sleep but the shadow which, in the twilight of the real Night, thou pitifully castest over us. They feel thee not in the golden flood of the grapes — in the magic oil of the almond tree — and the brown juice of the poppy. They know not that it is thou who hauntest the bosom of the tender maiden, and makest a heaven of her lap — never suspect it is thou, opening the doors to Heaven, that steppest to meet them out of ancient stories, bearing the key to the dwellings of the blessed, silent messenger of secrets infinite.

Så døde han da han var bare tjueni, slik som de gjorde da, de store, på sanatorium. Men det har jo kommet andre, og ikke heller så helt få, som også har bedrevet nattens poesi. Siden.

Nice? – Og det fortsetter til evig tid. – Det var noe sånt han ville si, Novalis, at evigheten ligner mer på natten enn på dagen. – Hva vet vi? Som står opp klokka åtte og går på jobb, går hjem igjen og sovner inn til TV-krim etter TV-krim. Og får vi ikke sove i ett, til neste morgen blir vi helt forstyrret og går til legen. Vesentlig at de fotograferer, dikter, synger natten, fortsetter, de som skjønner seg på den slags. Mystisk. Vil nødig stille uopplyst og uforberedt etter den siste dagen hvis det viser seg, det som Novalis mente, å være riktig. (Og at dagen, den vi sverger til, var ikke like viktig.)

this tree

januar 14, 2012 § Legg igjen en kommentar

by Lynn Geesaman

forheksede barn / bewitched children

oktober 25, 2011 § 3 kommentarer

by michail gubin

by monika traikov

no name …

november, den grusomste av måneder, nærmer seg for hver oktoberdag tiden legger etter seg som vrakgods eller perler eller noe midt i mellom, skyggedager, dagskimt, alt vi glemmer, for november kommer. november som barn blir borte i, de forledes, lokkes, lures til å miste kropp og ansikt. – om noen eller noe kunne gi våre forheksede barn ny tid, en liten stund, en brøkdel av et kort sekund å kysse dem på pannen i. jeg trøster meg med trærne, de klokeste, de største, deres gripende, nakne grener og himmelen som blir tydelig mellom dem. der gikk det et år til.

inside/outside & outside/inside

oktober 11, 2011 § 2 kommentarer

Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984

Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –

Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:

– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».

– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.

– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.

– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)

( fra Speil )

– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».

Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)

– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.

– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.

Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.

 Fra «The Sacrifice».

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with melankoli at torunlian.