puh …
april 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
Det er rart hvordan du liksom ikke bare vet alt, men vet alt best selv. Det er fra der du står at alt er tydelig og soleklart, men bare litt for komplisert å få forklart til alle de som ikke ser, litt for vanskelig å dele med de som aldri kommer til å se det likevel. Det gjør deg ensom og forlatt, men det er prisen du betaler for å være den som vet det hele. Den som er mest smart.
skal, skal ikke …
april 21, 2010 § Legg igjen en kommentar
Så skal vi ut å fly igjen. Men på egen risiko. Eller vi skal la flyselskapene vurdere risikoen for oss. Hva vet vi egentlig om dem? Hvem er de? Skal de personlig ut og fly her nå de første dagene? Skal barna deres fly? Hva vet de om askeskyer som ekspertene på askeskyer i Europa ikke vet noe om? Hvordan har de fått vite det? Av hvem?
Det er noe farlig med alt, det er ikke det, men det er forbanna trasig hvis akkurat jeg skal ramle ned fra 10000 meter akkurat nå når det er våren og i tillegg selv må stå ansvarlig for elendigheten. Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har noe jeg gjerne skulle ordnet med et sted det ville ta fem hele dager å komme til på andre måter. Og det ville koste, sånn pluss, minus, en rundt omkring 10 000 kroner. Det koster cirka 700 kroner med fly og tar fem timer. Det er lett å lokke meg også til å ta en sjanse da, på at det lar seg gjøre å fly utenom, over, under, mellom askeskyer. Særlig når du ikke ser dem. Det er rart med det som er usynlig, lett å tro det ikke finnes, hvis det passer best med egne behov og planer.
Skal, skal ikke. Vet ikke. Jeg har i hvert fall noe å tenke på, noe som holder meg våken. Det er midt på natten.
the silent traveller in war time
april 6, 2010 § Legg igjen en kommentar
Mye heller ligge sånn, i en park, stille, og kikke gjennom glasset i gassmasken, opp, forbi trekronene, på himmelen og skyer som seiler forbi enn være med på krigen. Lesning av De velvillige (Jonathan Littell) gjorde egentlig ikke krig mer begripelig. Så hvis det er greit? Å melde seg ut?
Men glimrende oversatt av Tom Lotherington. De velvillige. Han kan godt oversette alt.
det gjelder å ha glede av ting en ikke forstår
april 1, 2010 § 2 kommentarer
I Frankrike sender en, av en eller annen grunn, fisk til sine venner og bekjente 1.april. Det er det samme som at vi leser krim kanskje. Ingen andre forstår det, men det er sånn. Jeg sender herved en ubegripelig fisk og har glede av det. Det gjelder å ha glede.
doubting thomas
mars 26, 2010 § 8 kommentarer
Litt brutalt kanskje, sånn like før påske, men Tvileren Thomas har jo med saken å gjøre. Han hører vel egentlig til påsketemaet her i kristenheten. Og til informasjon, det skjer circa 900 000 jordskjelv hvert år. Vi er med andre ord i bevegelse. Det skal jo være så bra. (Doubting Thomas, Mark Tansey igjen, til høyere.)
Under, Doris Salcedos verk, Shibolleth, fra en utstilling i Tate Modern der hun fikk brutt opp gulvet i turbinhallen. Shibolleth stiller spørsmål ved de nokså shaky fundamentene den moderne vestlige kulturen er bygget på.
Salcedo peker i særdeleshet på vår lange historie som rasister og kolonialister. Historien om rasisme, sier hun, løper parallellt med historien om det moderne og er dens ufortalte og mørke side.
Shibboleth er et tegn, en frase eller en måte å bruke språket på, en slags test som viser om du tilhører en bestemt sosial gruppe eller klasse, om du er «inne». En Shibboleth blir brukt til å ekskludere de som ikke kjenner kodene.
Ved å bryte opp gulvet i Tate Modern laget Salcedo ett brudd i et av modernitetens ypperste symboler.
Og så et menneske som prøver å få med seg hva som skjer, når neste skjelv kommer, eller om det blir fred.
Og med de varmeste tanker til alle som prøver å få livet til i ruinene etter
rystelsene på andre siden av kloden, for påsken og for all tid framover.
min uskyldige hund
mars 22, 2010 § 1 kommentar
de elsker hverandre, ingen tvil om det. laika var ferdig med løpetid, men løftet hun ikke på halen likevel? jo, og dermed var det gjort gitt. de har debutert. det var ikke meningen, men det er det jo ofte ikke for noen. det bare skjer. og så står du der med skammen. de hang fast i hverandre en halv time etter at alt var over. men nå er de skjønne igjen. Ute av transen. Min ikke lenger helt uskyldige Bugsy Malone.
Grattis William
mars 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
Da går jeg på fest og hyller forleggeren min som går av for aldersgrensen. I sort of love him.
tallerkenfortelling
mars 7, 2010 § Legg igjen en kommentar
Min hovedkarakter i boken om mordet, (eller var det ikke et mord likevel?) heter Ellen, det gjorde farmoren min også. Det finnes ingen likheter mellom dem. Ikke en gang helt marginale. Jeg bare liker navnet. Eller det kjennes i hvert fall ikke helt fremmed ut. Det kjennes faktisk mindre fremmed ut enn mitt eget. Og det var ikke en gang sånn at jeg brukte det da hun levde. Jeg kalte Ellen for farmor, og jeg kjente ingen andre som het det. Jeg likte farmor. Plommene? De er fra farmors pyntetallerken. Den hang på veggen i kjøkkenet hennes. Du kunne se på den og ut i noe annet. Dra gjennom den til et annet sted. Drømme. Det gjaldt for middagstallerknene vi hadde hjemme også. Den blå kinesiske tallerkenen, Blue Willow eller piletresmønsteret. Du spiste opp og så kunne du sitte å se ut i eventyret mønstret var tatt fra. Eventyret om den kinesiske mandarinens datter Koong-See som forelsket seg så håpløst i farens sekretær Siang-Lee. Mandarinen bodde i en underskjønn hage der de to traff hverandre i dyp hemmelighet. Men det hadde jo ikke vært et eventyr om det ikke var for at Madarinen oppdaget dem og for at han hadde lovet bort datteren sin allerede, og det til en søkkrik Hertug. Mandarinen satte opp et gjerde tvers over gressplen og gangsti for å holde sekretæren borte fra datteren. Han bygget et lite hus tett inntil sitt eget der hun ble holdt fanget. Men det lykkedes selvsagt de unge å flykte over broen midt i tallerkenmønsteret. De skal være to av de tre skikkelsene på broen. De gjemte seg i huset til Koong-Sees terne, men det var ikke trygt, så de flyktet nedover floden i båt så fort de fikk en anledning. De fant seg et sted langt borte der de de kunne leve i fred og elske hverandre, men ikke for alltid. Eventyret har ingen lykkelig avsluttning i timelig forstand. Siang-Lee ble etterhvert en anerkjent forfatter, jeg vil tro han skrev kjærlighetsdikt, og gjennom disse fant Hertugen Koong-See var lovet bort til, fram til dem. Hertugen og hans soldater drepte Siang-Lee. Da styrtet Koong-See til sine gemakker, gikk inn og satte fyr på dem. Hun omkom i flammene. Heldigvis grep gudene inn. De omskapte Koong-See og hennes elskede sekretær til to udødelige duer 
som et bilde på deres trofasthet. De nesten kysser hverandre på himmelen midt i mønsteret. På den kinesiske tallerkenen er de fleste av scenene i eventyret avbildet, forbudt kjærlighet, flukt, lykkelig kjærlighet, voldsom avsluttning. Tallerkenene jeg spiste på hele oppveksten fortalte meg altså flere ganger om dagen en ekte romantisk tragedie. En slags indoktrinering.
torunlian 