monsterdamer 2

april 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var ikke da det begynte, men det var da det fortsatte. En film av spionslaget fra 60-tallet en gang. Den utmerket seg ved å framstille kvinner som lykkes med å spionere på egen hånd i motsetning til de veldreide, brystfagre, ornamentale skapningene en vanligvis så nedlagt av superkjekke spionmenn som ikke tok nei for et nei slik at de ornamentale skulle forstå hva de fremdeles ønsket seg innerst inne.

Den holder visst ikke hele veien. Det dukker opp en mann i slåbrok midtveis. Han viser seg å være den egentlige sjefen og hjernen bak det hele. Men da blir det knapt så interessant i følge min informant She Blogged by Night.

 

 

 

april 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

Aner ikke jeg. Har ikke peiling. Hvis alt ved oss er resultat av meningsløs evolusjon er spørsmålet absurd. Da bør det lyde: Hvorfor i all verden spør vi?

 

halvtimen

mars 8, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg har en halvtimes tid før jeg må gå.

Hva gjør andre med sånne små halvtimer mellom det ene og andre? Hva fyller de mellomrommene med så de ikke blir tomme? Det lurer jeg på. En kan rydde. Alltid noe å flytte fra feil sted til der det bør ligge. En kan sy i en knapp som har falt av, men det er så vanskelig å komme på. Det merker en bare i akkurat det en tar jakka si eller buksene på. En kan vanne plantene sine. En kan ta inn igjen de som har stått kaldt hele vinteren så de kan våkne til vår. En kan betale en regning eller sortere papirer og kvitteringer som ligger i hauger på skrivebordet. En kan putte en vask i maskinen eller fylle en bøtte og dra over trappa som alltid er skjoldete av salt på denne tiden. En kan akkurat greie å springe ned til skomakeren med de nye skoene så han endelig kan få satt såler på. En kan snakke med hunden. En kan ta seg et bad. Eller bare gre håret og ordne seg langsomt, skifte klær, vurdere klærne som dårlig valgt, skifte igjen, skrive en lapp for å huske alt en skal ha i butikken som nesten er ingenting. Det er mye å finne på hvis en tenker etter. En kan få ordnet opp i nesten alt. Eller en kan bare sitte der, tenke så vidt på drømmen en drømte om å seile til Island i båt uten seil i natt, se ut av vinduet, glane og vente. La tiden gå av seg selv. Sitte helt rolig å ikke ta feil et sekund i en hel halvtimes tid av livet. Fylles av ingenting i det hele tatt. Nesten.

Det tok akkurat halvtimen min.

sannhetstabeller og gamle bibliotek

mars 4, 2011 § Legg igjen en kommentar

Inputs Outputs
A B AB AB AB
0 0 0 1 0
0 1 1 0 0
1 0 0 0 1
1 1 0 1 0

Tro det eller ei, dette er en sannhetstabell … a Truth table.

Noen ganger får jeg en følelse av at hvis strømmen går kommer alt til å bryte sammen. Batteritiden på Mac’en er det som avgjør hvor mange farvel jeg får tatt med venner og familie. Når Mac’en og mobilen slukker blir alt borte, arbeidet, alt jeg har gjort, skrevet og samlet, banken, alt jeg har betalt, alt de skylder meg, staten, hvem det nå er, alle kontorene og alle jeg kjenner som ikke bor innen rekkevidde. For bensinpumpene, de slutter også å virke. Jeg kan ikke bare ta bilen. Og uansett vil jeg få mer enn nok å gjøre med å hamstre hermetikk og bønner, holde meg varm og fundere på strategier for overlevelse. Mitt heteste tips har alltid vært såpe. Min plan hvis alt går ad undas er å koke såpe. Alt jeg trenger er aske og fett. Det skal jeg klare å skaffe. Jeg er nokså sikker på at folk fremdeles vil være interessert i vaske seg, om ikke hver dag, så en gang i uka. For tredve år siden skiftet jeg girkassa på en Renault 4 jeg eide og betalte regninger med cash til et menneske jeg snakket med over disk i en bank. Jeg har fått lønningspose også, med sedler og mynter. Det er lenge siden og var i og for seg allerede da umoderne. For det hadde begynt, det ubegripelige. Jeg forsto ikke noe av telefonen for eksempel. At min stemme kunne nå fra Norge til Australia framsto som et under. Den lille forsinkelsen forklarte ikke noe, ei heller ledningen som som gikk fra apparatet og inn i veggen. Jeg forstår enda mindre av telefonen nå. Jeg kan ikke reparere den hvis den går i stykker. Jeg ser ikke en gang telefonlinjene. Hvor er de blitt av? Hvis de går i stykker vet jeg ikke hvor jeg skal begynne å lete etter bruddet. Jeg vet ikke hva som er brutt. Og bilen lar seg ikke reparere med ståltråd og skiftnøkkel lenger. Jeg innrømmer: Noen ganger føler jeg meg fortapt. Det hjelper ikke å ha hender. Hvis ting skulle slutte å gå etter planene de som sier de skjønner alt sammen har lagt, er jeg prisgitt deres vilje til å skru på verden igjen. Og hvem er de egentlig? Hvor holder de hus? Er de noen overhodet? Finnes de? Eller er dette noe som holder alt det jeg ikke forstår en døyt av sammen, men daglig benytter meg av, blitt til noe fiktivt? Er det noen som vet hvor en kan henvende seg?

Et sted i Østfold, Norge, finnes et bibliotek med et bokverk som opptar mange meter. Det beskriver urgamle metoder og oppskrifter på hvordan en koker tjære og såpe, sår og gjødsler og lager tau og bygger en mølle, alt mulig grunnleggende, primærmetoder for å skaffe seg ting som tak over hodet, temme ulver og fugler så de blir til høns. Om verden skulle gå tom for strøm, alle maskiner sammensverge seg, bli stumme og stå der med døde knotter og skjermer og dispalyer, lukke igjen, holde på de mørke hemmeligheter sine, så tar jeg på meg de gode skoene og går til det biblioteket. Jeg bare håper nettet og FB har greid å redde alle mennesker fra onde herskere og despoter før den tid.

Det er merkverdig å være så hjelpeløst moderne bortgått i obskure ett-tall og nuller og samtidig streve med keiserlignende eneherskere, kongeaktige monstre og onde fyrster som virker som om de er hentet rett ut av oldtid og eventyrene. Er vi moderne? Eller er alt bare en hinne? Et skall? Er vi moderne sett utenifra?

Jeg setter min lit til det gamle biblioteket i Østfold og cash …

via this isn’t happiness

apropos i går…

februar 1, 2011 § Legg igjen en kommentar

… og Mars, planeten, den rigide, sand og skyer, tørke, – Venus har et bedre rykte. Allts mulighet. Skjønt … Ordet som betyr både vakkert og eller. Skjønt. Er det det?

Venus fødsel, Amaury Duval, ca. 1862

da var vi der igjen …

desember 22, 2010 § 1 kommentar

ett år siden sist. det er bra ordnet i grunnen. en gang hver trehundre og sekstifemte dag kommer julaften. en gang hver trehundre og sekstifemte dag kommer alle de andre dagene også, nytt år, fødselsdager, dødsdager, midtsommer. ikke for ofte, ikke for sjelden og alt nokså skikkelig sortert i fire årstider.

men når det er sagt, det har alltid forundret meg at ikke årene er helt presise og like, at vi hvert fjerde år må regulere dem med en ekstra dag. vi snakker om et svært regnestykke, det største, som altså ikke går helt opp. det er som om den helt riktige tidsregningen ikke er funnet ut ennå. den som er slik at sekunder, minutter, timer, dager, netter, måneder og år går fullkomment opp i ett tall, det ene. det rene. det ingen kan nekte for er av himmelske dimensjoner og harmonisk over all forstand. rundt seg selv går jorda nokså nøyaktig opp i tolv og tjuefire og seksti, men rundt sola surrer vår klode i utakt.

eller, det er når en ser det herfra. det kan jo hende det var annerledes, som det er med så mangt, om en så det hele fra litt ute i verdensrommet. derfra betraktet går kanskje alle himmellegemenes bevegelser opp i hverandre på herlige måter. men da ble det muligens noe lengre mellom høytidene her nede og mange ville protestere. og bråk vil vi ikke ha. vi vil ha julefred. vi får surre videre med jorda inntil videre. – god jul alle sammen. god jul. og fred.

denne hjernen

desember 9, 2010 § Legg igjen en kommentar

det ser så stille og fint ut i denne hjernen. ser ut som om den er sunket ned i en dyp og deilig tanke. sover ikke, men drømmer kanskje. ikke en drøm av sorten som roper ut om ting. ikke en drøm om jul eller påske eller sommerferie med familien, men om en stille tid i mellom alle de store og krevende høytidene som har så mange sterke farger som rød og gul og grønn, som skinner i glitter og i glimrende, glimrende, glimrende, og støyen, støyen, du må holde deg for ørene og konsentrere deg for å greie å skille en lyd fra en annen. men denne hjernen, den ligger der så uten frykt og uforstyrrelig i en langsom, myk og verdig drøm. svevende. ubegrensende. den ser ut som en venn. når jeg skal hvile neste gang skal jeg la hjernen ligge helt, helt stille. Ikke plage den.

Where Am I?

You are currently browsing the diffust category at torunlian.