viuw
desember 20, 2010 § Legg igjen en kommentar
denne hjernen
desember 9, 2010 § Legg igjen en kommentar
det ser så stille og fint ut i denne hjernen. ser ut som om den er sunket ned i en dyp og deilig tanke. sover ikke, men drømmer kanskje. ikke en drøm av sorten som roper ut om ting. ikke en drøm om jul eller påske eller sommerferie med familien, men om en stille tid i mellom alle de store og krevende høytidene som har så mange sterke farger som rød og gul og grønn, som skinner i glitter og i glimrende, glimrende, glimrende, og støyen, støyen, du må holde deg for ørene og konsentrere deg for å greie å skille en lyd fra en annen. men denne hjernen, den ligger der så uten frykt og uforstyrrelig i en langsom, myk og verdig drøm. svevende. ubegrensende. den ser ut som en venn. når jeg skal hvile neste gang skal jeg la hjernen ligge helt, helt stille. Ikke plage den.
Jorge Luis Borges
november 11, 2010 § Legg igjen en kommentar
«Jeg går langsomt, som en som kommer så langt borte fra at han ikke forventer å ankomme.»
– Jorge Luis Borges
Å … Det er sånn noen skriver. Vidåpnende. Et rom som ikke skapes av ordene i seg, men av alt det usagte som ligger mellom elementene ordene beskriver.
Mellomrommet. Det vi puster i. Det som er der helt selvfølgelig, men helt usynlig. Det vi ikke merker. Det vi ofte ignorerer. Livsviktig. Det er det som åpner seg og gir: stjerneperspektiv.
song to the siren/this mortal coil
oktober 18, 2010 § Legg igjen en kommentar
Tenk om alle kunne synge sånn. Tenk om alle bare reiste seg,
hadde vidunderlige stemmer og sang. En sang ingen av oss visste at vi kunne. En ny en. En som som var ny for alle. Ville ikke det vært magisk kanskje? Og hvis det var det samme lyset som det er ute akkurat nå, 16.51, i dag, grå himmel, men det ser ut som om sola skinner opp på den fra et eller annet sted under. Den er grå, men nærmest gyllengrå. Kan det være det er jorda selv som skinner? Midt på dagen?
Men på en annen side, som alltid finnes, alltid, samtidig med det som er vidunderlig, samstemt er forferdelig, forferdelig skremmende. Det er farlig.
Kanskje best vi synger en og en. Eller, jeg spiller Song to the Siren omigjen og bare lytter.
ikke så mye gir meg lyst til å røyke igjen, men …
oktober 15, 2010 § 5 kommentarer
denne, On That First Day of Autumn, gjør det faktisk. Våkne en morgen, før vinter, og ikke ha noe annet å gjøre enn å ta en sigarett. Røyke den. Alene. Me and my cigarette and f***k the rest. Ta på frakken og gå og sparke i løvet, alene, i Frognerparken. Røyke igjen. Nyte avhengigheten. Være den fortapte. Den som kjenner noe. Følsom. På en måte.
Her lå en video, On that first day of autumn, Krystal Warren …
… men så var det noen som la ny og slick lyd på de utsøkte bildene og den ble noe helt annet og knapt så «inspirerende». Jeg tok den vekk. Forget it.
naken har aldri vært nok
september 24, 2010 § 3 kommentarer
Naken holder ikke, naken hjelper bare bitte litt i øyeblikket. Det er fælt å kjenne at en daglig er i ferd med å bli borte, langsomt forsvinne, dø faktisk. Da river en naturligvis i farta av seg klærne foran speilet for å se etter og fastslå at alt er der, hud og hår og lår og pupper. Og tar et bilde, for hvis alle andre ser det også, hvis det legges ut på Twitter … da blir en litt udødelig? Kanskje?
Mitt råd er, skaff en kropp i sten. Eller noe annet rustfritt. Bli statue.
torunlian 