en kaffe i dag
januar 15, 2011 § 5 kommentarer
Jeg drikker den i dyp takknemlighet. Det har ikke med at det er kaffe å gjøre, men med at jeg er levende og kan drikke den. Jeg finner det underlig, interessant og spesiellt at akkurat jeg lever, akkurat jeg tenker over at jeg gjør det, – akkurat jeg drikker den kaffen akkurat når jeg drikker den. Jeg finner det nesten mystisk. Jeg ble født og møtte et, – hva kan det lignes med? Puslespill? Et mylder av biter. Jeg flytter dem rundt. Himmel og hav og trær, hele skoger, slott og palasser og hytter og hus, hunder og katter og andre dyr og mennesker, mennesker, mennesker, ansikter, hender og bøker, musikk … en tone et sted, ett ord … Jeg leter og prøver og finner én puslespillbit, setter den inn, sammen med en eller to eller kanskje tre andre biter, timer og dager og år, de finner plassen sin inntil en annen og noe trer frem. Et liv. Mitt liv. Herlighet. Under. I morgen, hvis det fremdeles er biter som venter på meg, takker jeg, – vet ikke hvem, – kaller det Gud for enkelhets skyld, og drikker kaffe igjen. Det gjør ingenting for meg at så mange biter ligner. Ligner, men aldri helt. La meg få legge og legge og legge dem.
denne hjernen
desember 9, 2010 § Legg igjen en kommentar
det ser så stille og fint ut i denne hjernen. ser ut som om den er sunket ned i en dyp og deilig tanke. sover ikke, men drømmer kanskje. ikke en drøm av sorten som roper ut om ting. ikke en drøm om jul eller påske eller sommerferie med familien, men om en stille tid i mellom alle de store og krevende høytidene som har så mange sterke farger som rød og gul og grønn, som skinner i glitter og i glimrende, glimrende, glimrende, og støyen, støyen, du må holde deg for ørene og konsentrere deg for å greie å skille en lyd fra en annen. men denne hjernen, den ligger der så uten frykt og uforstyrrelig i en langsom, myk og verdig drøm. svevende. ubegrensende. den ser ut som en venn. når jeg skal hvile neste gang skal jeg la hjernen ligge helt, helt stille. Ikke plage den.
bare folk
oktober 8, 2010 § 2 kommentarer
paulo octavious, hill
margeaux walter
Margaret Bourke-White, Beach Accident, Coney Island, New York, 1951
men alle har historie, liv og alt det der. Hver eneste en. Må tenke: Jeg er ikke her for å forandre noe, men for å bli forandret. Cross my fingers.
Codex Seraphinianus eller wonderland # 6 og hodepine
oktober 1, 2010 § 2 kommentarer
jeg vet ikke helt, men kanskje … herregud. mystisk. og helt begripelig. hvis vi bare kunne forstå det. Codex Seraphinianus av Luigi Serafini og Cluster hodepine.
Og en dag, når hodepinen har gitt seg, skal jeg se hva annet som finnes hos issuu. Du verden!
Rusle i cyber
september 4, 2010 § Legg igjen en kommentar
er som å gå på stranda og se etter glatte steiner med fine farger og skjell, deler av ting som er revet løs fra seg selv, halve hummerteiner, drømme om å finne en skatt som har ligget i havet og ventet og ventet, er å tro at i dag, i dag, er å gå hjem med to tomme hender igjen, eller bare en liten blå plastikkand, men så har tiden kommet for deg og for den, for den letende, troende, fattigpiken og skatten, du er ute og leter, den har drevet i land, du fant.
det meste av det jeg funnet på strender har jeg kasta fra meg igjen, men en stol fra et cruiseskip, en flaskebunn slepet perfectly rund, en kråkebolle av stein, skår fra tallerkener med rester av mønster i blått for eksempel og de aller glatteste steinene, sånne ting, har jeg tatt med meg hjem. Av og til tørker jeg støv av dem og minnes. Ikke dagen jeg fant dem, ikke timen og været, men tingen og akkurat som det som er inne i den, det den bærer, en nesten gripbar fortelling. I cyber går jeg på cyberstranden, plukker gammelt jeg hadde glemt, snur det og ser det igjen, sier: herregud, så fint, til meg selv, smiler kanskje, eller gråter, alt ettersom, ser på det en gang til og sier: men likevel, ikke så spesiellt, slipper det fra meg igjen eller stikker det inn i bloggen, går videre, bortetter havet som skyller, den urgamle lyden, og ser etter noe nytt, noe annet. Jeg skjønner at det jeg ser på mer enn to ganger, gjennkjenner, nytt eller gammelt, ligner på stranden i seg, min strand, i meg.
Det får bli Yamamoto en gang til …
Alice Pleasance Lidell
august 18, 2010 § Legg igjen en kommentar
4. juli 1862, i en robåt mellom Oxford og Godstow, spurte ti år gamle Alice Lidell sin eldre brors venn Charles Dodgson (Lewis Carrol) om han ikke kunne fortelle henne og søstrene hennes en historie. Da han hadde fortalt den spurte Alice om han ikke kunne skrive den ned til henne. Hun insisterte.Til jul 1864 fikk Alice Lidell en papirversjon av fortellingen Alice’s Adventures under Ground.
Charles Dodgson hevdet selv at Alice i fortellingen ikke er basert på eller inspirert av et spesiellt barn. Alice er ikke et barn som finnes.
I siste kapittel av av boken Through the Looking-Glass finnes et dikt som kan tyde på det motsatte.
A boat beneath a sunny sky,
Lingering onward dreamily
In an evening of July–
Children three that nestle near,
Eager eye and willing ear,
Pleased a simple tale to hear–
Long has paled that sunny sky:
Echoes fade and memories die.
Autumn frosts have slain July.
Still she haunts me, phantomwise,
Alice moving under skies
Never seen by waking eyes.
Children yet, the tale to hear,
Eager eye and willing ear,
Lovingly shall nestle near.
In a Wonderland they lie,
Dreaming as the days go by,
Dreaming as the summers die:
Ever drifting down the stream–
Lingering in the golden gleam–
Life, what is it but a dream? »
Bildet er tatt av Charles Dodgson
the rule
august 18, 2010 § 4 kommentarer
“The rule is, jam tomorrow and jam yesterday – but never jam today.” -The White Queen
Når Alice foreslår for the White Queen at hun skal ansette Alice som tjenestepike, tilbyr dronningen henne to pennys i lønn i uken og syltetøy av og til. Alice sier at hun har ikke egentlig så lyst på syltetøy og i hvert fall ikke akkurat denne dagen. Til det svarer dronningen at hun kunne ikke fått syltetøy uansett på grunn av regelen.
torunlian 