tenkere

januar 4, 2012 § Legg igjen en kommentar

Inne i hver av oss sitter det, ligger det, en og tenker. Eller står. Rett opp og ned. Går. Videre. Tenkende. (Skulle ikke alltid tro det.)

forheksede barn / bewitched children

oktober 25, 2011 § 3 kommentarer

by michail gubin

by monika traikov

no name …

november, den grusomste av måneder, nærmer seg for hver oktoberdag tiden legger etter seg som vrakgods eller perler eller noe midt i mellom, skyggedager, dagskimt, alt vi glemmer, for november kommer. november som barn blir borte i, de forledes, lokkes, lures til å miste kropp og ansikt. – om noen eller noe kunne gi våre forheksede barn ny tid, en liten stund, en brøkdel av et kort sekund å kysse dem på pannen i. jeg trøster meg med trærne, de klokeste, de største, deres gripende, nakne grener og himmelen som blir tydelig mellom dem. der gikk det et år til.

for oppdrift og opphevelse av tyngdekraft eller flying made easy

oktober 15, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg lurer, går det an? Kunne jeg få sveve lite grann? Sånn som jeg greier å løfte meg fra jorden når jeg drømmer? Eller tror jeg bare at jeg gjør det, men ligger egentlig i vann og svømmer? Kan hende det. Faktisk. Ikke rart vi oppsøker bassenger og strender.

tereza vlckova, flyvende kvinne

john neel, floating man

ed ruscha, nine swimmingpools

bedring

september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.

(greg eason var grei og illustrerte.)

 

 

alt kunne lett vært annerledes …

juni 19, 2011 § 2 kommentarer

… hvis jeg ikke hadde løpt så fort den dagen da jeg hadde glemt en avtale og kom meg fram i tide, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde dratt på badestranden og solt meg en junidag med varme, men vært hjemme og åpnet døren, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke, i november, hadde tenkt at, nå skifter jeg den lyspæren, nå går jeg ut og handler, alt kunne vært annerledes hvis jeg i stedet hadde kjørt til Frogner plass med trikken om høsten da det stormet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde holdt meg hjemme og lest en bok den kvelden, jeg kunne våknet alene dagen etter, jeg kunne kjent én mindre, alt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde vært forkjølet da de andre dro til Kjøbenhavn og ranglet, alt kunne vært annerledes hvis jeg hadde stanset og tenkt meg om alle de gangene jeg skyndet meg av gårde eller hvis jeg hadde skyndet meg de gangene jeg stanset og så meg om, og tenk om jeg hadde valgt annerledes hver gang jeg kunne gjort det, eller om jeg bare hadde valgt annerledes én eneste gang, det ville ikke spilt noen rolle om det var et vanskelig og betydelig, eller et lite og prosaisk, valg, et mellom, hvilke sko i dag, hvilken kåpe, den sorte eller den hvite. Alt hadde vært annerledes om jeg hadde tatt den blå. Jeg kunne vært gift med en helt annen, eller jeg kunne levd alene, jeg kunne bodd et annet sted, eller i et annet land, jeg kunne hatt et annet barn, jeg kunne hatt mange, jeg kunne vært en annen. Jeg kunne vært tusen andre jeg aldri kommer til å kjenne. Men ikke nok med det, hele verden ville vært annerledes. Alle andres liv ville vært annerledes hvis jeg hadde handlet annerledes i en eneste av mine handlinger. Jeg kan lukke øynene og se hvordan en handling sprer seg sånn som ringbildet i vann. Det er uendelige forunderlig i hvilken grad vi mennesker er resiproke. Er én menneskehet. Sømmet sammen i én vev. Det er forunderlig å tenke på i hvilken grad vi er uendelig ansvarlige for alt vi gjør, og samtidig, mystisk, prisgitt alle andres valg, eller at de ikke valgte, men lot seg flyte, hver gang noe skjer. Det skjer og skjer, hvert nå, hvert øyeblikk. Det vi skal bli. Vi er i sannhet et vi. Et menneskehav med ringhandlinger i.

lifebuoy fra alec finlays circle poems

inside/outside

april 12, 2011 § Legg igjen en kommentar

Tokyo Compression by Michael Wolf

(Outside) by Bela Dick

inside/outside/igjen

april 11, 2011 § 1 kommentar

Untitled Facade by Jim Kazanjian, og jeg vet ikke hva det er, men overgangen mellom inne og ute slutter ikke å fascinere. Denne forviklingen som alltid er i oppløsning. Et ingensteds. Et mellomrom. En glipe, som om det var mulig å, om ikke se eller høre noe gjennom den, så ane, – og kanskje skrive det.

The Prinzhorn Collection

mars 16, 2011 § 3 kommentarer

The Prinzhorn Collection er en samling arbeider psykiater og historiker Hans Prinzhorn samlet gjennom sitt arbeid med med psykisk syke ved Univeristetssykehuset i Heidelberg i Tyskland i 1920-årene. Samlingen som finnes Universitetet i Heidelberg består av rundt 5000 arbeider laget av 450 pasienter.

» [… ] Josef Forster (born in 1878) has only one untitled work, created after 1916. This became an emblem of the Prinzhorn collection, as it is an utterly Modernist piece in the Expressionist style. In this rough painting, a boy in a black suit with a blue scarf over his face is barely standing on stilts. The white sky above him could be a blizzard; the grass is a coarse green, peppered with black. In the upper right-hand corner of the painting, Forster explains his image: «This is to show that when somebody’s body does not weigh anything anymore, they no longer need to complain about their weight and are able to glide very quickly in the air.»

Wunder Hirthe by August Natterer. «Natterer was an electro-technician and unsuccessful scientist who went bankrupt. He was haunted by hallucinations after his business failure, and began to believe that he was a messenger of God. Later in life, he thought he was Napoleon IV. These imaginary lives supply the visions for his works, which, not surprisingly, made Neter a hero of the Surrealists.»

«Else Blankenhorn grew up in a bourgeois family, and was active culturally and socially. She played the piano and sang until she lost her voice at the age of 26, the result of neurasthenia. Later, she suffered from hypochondria, then nightmares. Her gouache works are scenes from her imaginary life, in which her alter ego lived with Emperor Wilhelm II. As his spiritual wife, «Else von Hohenzollern,» she produced banknotes featuring flowers and her angelic image in multiples, for the purpose of helping not the living, but dead lovers in need of redemption.»

» Oskar Herzberg, with no record of his birth or death, was hospitalized in Vienna from 1912 to 1914. He claimed to be a composer and a news vendor, but, in reality, his profession was servant. His works dominate a room and include pencil drawings (on ruled paper) and colorful works of gouache over pencil drawings depicting vivid and mainly happy scenes of life, like an afternoon on the ski slopes or a cheerful row of more than three dozen singing boys, titled Castrati.»

Letter written to her husband by Emma Hauck.

De engelske tekstene over er hentet fra artikkelen Messages from the margins skrevet av Tony Ozuna i Praguer Post.

The Prinzhorn Collection
Psychiatric University Hospital in Heidelberg

Hans Prinzhorn, Artistry of the mentally ill 저자

In his book, Prinzhorn first develops a theory of personal expression for creative production. He enlists a complex model involving various partial drives in an attempt to explain the phenomenon of Bildnerei (roughly “artistry” in English – he deliberately avoided the word for art, Kunst, for he considered it too loaded) in terms of the psychology of the creative urge. The second part of the book then examines the representations of schizophrenic patients, and dedicates a section each to ten such artistically active patients. Although he also affords the reader a glimpse into the ten people’s life histories and personalities, Prinzhorn’s interest here is directed more to analysing the works by empathic means (Prinzhorn also talks of “Wesensschau”, or primal insight). The third part deals with diagnostic questions and parallels to other forms of creative expression. Here Prinzhorn not only draws comparisons to thehttp://smileb.tistory.com/plugin/CallBack_bootstrapperSrc?nil_profile=tistory&nil_type=copied_post art of children and so-called “primitives”, but also to contemporary art. He explains the similarities in the latter to the patients’ works as being due to a “schizophrenic feeling of existence” that could be witnessed among his contemporaries. In his view, this reflects essentially an “ambivalent dwelling on the state of tension prior to making decisions”, which had also been determined among the mentally ill. Comparable efforts made in the artistic realm do not, however, result in the same success, because “healthy” individuals largely lack the ability to tap the unconscious during spontaneous creativity. Prinzhorn compared the “genuine” works of the schizophrenics with the “rational substitute constructions” of the leading artists of his day, and came up with an unconventional and radical critique of civilisation  one that appears to have been the actual impetus for his book. His own position can already be compared with that of Jean Dubuffet, who was later to refer to himself as a “discoverer of discoverers”.

hagen

januar 26, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var en vanlig dag til å begynne med. Hun kledde på seg, spiste noe, kledde på seg mer og gikk ut for å … det spiller ingen rolle, for det glemte hun på veien, men hun kom hjem med en kalender. Det hun skulle kan ha hatt noe med det å gjøre. Med tidsregning. Men, tilbake til begynnelsen, hun hadde altså kledd på seg, gått ut døren, gått bortetter gaten, krysset den, alt som vanlig, og det spesielle ved denne dagen var heller ikke at hun gikk langs det høye smijernsgjerdet omkring parken der det lå et slott så langt inne at ingen kunne se det. Det gjorde hun nesten daglig. Og hver dag tenkte hun at parken rundt slottet var så stor og underskjønn. Hun ville gjerne inn i den. Helt som vanlig gikk hun der også denne dagen og så på trærne og kaninene som hoppet mellom dem og blomstene i gresset og tenkte, tenk om jeg kunne komme inn, tenk om, tenk om, men … Det uvanlige ved denne dagen var at hun møtte Kongen. Han hadde kronen på. Han sto på fortauet med hendene på ryggen og kikket også inn i hagen. Hun stanset. Er det virkelig, virkelig deg? spurte hun. Ja, sa han. Det er virkelig meg. Rart, tenkte hun. Rart at han står og ser inn til seg selv akkurat som meg. Hun neide pent og ville gå. Det ville Kongen også, han spurte, unnskyld, du? Kan jeg ta følge med deg et stykke? Hun ble veldig glad. Ja, sa hun. En god stund gikk de der ved siden av hverandre. Ingen av dem sa noe, men det gjorde ingenting. Begge likte stillheten. Da de kom til den svære porten som gikk inn til hagen neide hun igjen og sa til Kongen, da skal vel du gå inn? Inn? spurte han. Ja, sa hun, skal du ikke inn i hagen din? Kongen smilte, ristet på hodet, hadde hun ikke forstått det minste? Den er ikke min, sa han, den hagen tilhører de som eier slottet.

 

if you have nowhere else to go to today, go here … Go to see Notes from a Drowning

januar 16, 2011 § 2 kommentarer

You may steal, said the Muse, but only if you can make it your own … I’m stealing from Notes from a Drowning. And if I’m not able to make it mine, truly, may I be forgiven. Maybe someone else who connects to the Drowner can.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with in wonderland at torunlian.